Fra redaksjonen
Av Per Terje Naalsund
Publisert i Norsk gestalttidsskrift, 23(1), 5–10. Les pdf-versjon her.
Utfordringer og muligheter
Denne nye utgaven av Norsk Gestalttidsskrift bringer artikler om utfordringer og muligheter. Dette er sikkert typiske perspektiver på gestaltterapeutisk arbeid. Handler ikke gestaltterapi ofte om å finne muligheter i utfordringer?
Den første utfordringen som blir belyst i denne utgaven, er utfordringen med å skape tillit når en arbeider i rusomsorgen. Dette undersøker Kristine Steensen via autoetnografisk metode.
Den andre utfordringen handler om hvordan vi kan forske på gestaltterapi. Daan van Baalen har forsøkt på dette i en årrekke. Denne utgaven bringer en oppsummering av dette arbeidet, der han sammen med Gro Skottun, presenterer og drøfter forskningsprosjektet han gjennomførte ved Norsk gestaltinstitutt.
Noen ganger ligger mulighetene tett på utfordringene. Problemet kan være å få øye på dem. Vikram Kolmannskog viser i sitt essay, «Den lekende vendingen», hvordan vi ved å invitere til lek i terapi- og veiledningsrommet kan gi klienter og veilander et nytt perspektiv på utfordringer som kan være vanskelige å hanskes med.
Dette lekens perspektiv er også bakgrunnen for en av denne utgavens bokomtaler. Sven Dybwad Haagensen viser hvordan to bøker skrevet av pappaer utfordrer filosofiens og det vi kan kalle voksnes alvorlige perspektiv, ved å fortelle om hvordan fedre kan sette seg på huk og la seg inspirere av barnas tilgang til verden.
Om terapi handler om å finne muligheter i utfordringer, så betyr det ikke at det er enkelt arbeid. Hva koster det å være terapeut, hvordan bærer vi videre det vi møter i arbeidet vårt, hva gjør det med oss? Gro Skottun presenterer i sin bokomtale en bok som viser hvordan et eksistensielt perspektiv på utfordringene kan vokse fram hos hjelpere og være en støtte for oss.
Autoetnografi
Også denne gangen bringer tidsskriftet en autoetnografisk artikkel. Vi begynner nå å få en liten gruppe med gestaltterapeuter som utforsker denne metoden, og jeg synes hvert eneste forsøk bringer fram nye innsikter.
Kristine Steensens artikkel får godt fram hvor velegnet autoetnografi er til å utforske feltet i den betydningen Perls, Hefferline og Goodman (PHG) la i det, nemlig som et organisme/omgivelsesfelt. Hos PHG ligger dette perspektivet til grunn for en metode der vi unngår å se menneskelig aktivitet og ikke minst menneskelige aktører som en egen del løsrevet fra helheten det inngår i. I artikkelen sin om arbeid innenfor rusomsorgen, viser Steensen hvordan selv forsiktige karakteriseringer av andre, som når vi tar i bruk betegnelsen «mennesker med et rusmiddelproblem», dytter oss i retning av objektivisering. Hun viser også hvordan dette setter opp et perspektiv der den med definisjonsmakten kan regne seg selv som en handlekraftig aktør som vet å ta vare på seg selv i et «innenfor» det hele, som andre betraktes som «utenfor».
Dette organisme/omgivelses-perspektivet kan sies å ligge til grunn for autoetnografi. Med et slikt perspektiv er vi nemlig nødt til å se nærmere på oss selv («auto») og gjøre oss selv til objekt for studien vår, ikke ulikt hvordan gestaltveiledning alltid får oss til å vende blikket på vårt eget bidrag til samskapinga av fenomenene vi blir opptatt av. I Steensen artikkel vendes blikket konsekvent mot hennes egen opplevelse av å begi seg inn i rusomsorgen, beskrevet tett på, med et vart fenomenologisk blikk.
Steensens artikkel fører Miriam Taylors traumeteori inn i autoetnografien og viser hvor fruktbar denne teorien er for å betrakte fenomener som samskapte. Når traumer ansees som «vår felles grunn», så blir det tydelig at traumer ikke bare handler om våre personlige opplevelser, men også om de strukturene som gjør at slike opplevelser lett oppstår. «Disse kollektive lidelsene har en dypere fortid og er så innarbeidet at de knapt er identifiserbare, og de vokser ut av mulighet til å utøve makt og autoritet f.eks. knyttet til kjønn, seksuell legning, rasisme, klasse/fattigdom og så videre», skriver Steensen.
Steensen demonstrerer hvordan vi ved hjelp av autoetnografi kan avdekke slike mønstre, for om de er knapt identifiserbare, så er de likevel til dels mulige å oppdage gjennom en kombinasjon av varhet og teori. «Varhet er ikke nok,» for å vise til en velkjent artikkel av Daan van Baalen (2002) fra gestaltterapiutdanningen – men varhet trengs for å skrive autoetnografiske tekster som avdekker hvordan kroppen innstiller seg på feltet. Teori trengs dessuten også, for det vi kan få øye på er avhengig av at vi ser i en viss retning, informert av teori. «Vi trenger teori for å koble mening til det kroppen informerer om fordi kroppens språk er uten ord», skriver Steensen, og viser senere i artikkelen hvordan dette får henne til å innse at «dypere maktstrukturer har påvirket min kropp». Ved forsøksvis å kunne navngi dette kollektive traumet, blir Steensen en som vet om dette som ellers er «knapt identifiserbart» og ofte ikke snakkes om, men som skaper skiller mellom dem som er «innenfor» og dem som holdes «utenfor». Med denne innsikten blir det også mulig å ta bevisste valg om hvordan en vil forholde seg til dette og legge grunnlaget for en mer informert praksis.
Det er interessant at denne informerte praksisen som Steensen peker i retning av handler om mulighetene for å legge til rette for intimitet i en jeg-du-dialog. Dette settes opp mot perspektivet som allerede gestaltterapi nærmest ble oppfunnet som et alternativ til, det objektiviserende jeg-det-blikket på den andre. Kanskje autoetnografi like såvel som gestaltterapi må ansees som en verdi-basert praksis, dypt forankret i den dialogiske tradisjonen jeg forsøkte å tegne opp i forordet til forrige gestalttidsskrift?
Forskning «på» gestaltterapi
Når vi sammenligner Steensens artikkel med Daan van Baalen og Gro Skottuns redegjørelse for van Baalens forsøk på å forske på getaltterapi, blir det tydelig at vi har med to forskjellige paradigmer å gjøre. For å legitimere gestaltterapien som en kompletterende behandlingsform i helsevesenet synes det som om vi trenger objektiviserende forskning. Mens autoetnografi som metode synes som skapt for å gi oss mer forståelse av gestaltterapi, viser van Baalens historie om egen forskning hvor vanskelig det er å skape forståelse for virkningen av gestaltterapi.
Daan van Baalen har utviklet gestaltdiagnoseskjemaet som et alternativ til det objektiviserende blikket på klienter i helsevesenet. Skjemaet er en støtte for terapeuter og studenter under opplæring for at å forstå fenomenene i terapirommet som samskapte feltfenomener. Med forskingsprosjektet som han gjennomførte, ville han vise at gestaltdiagnoseskjemaet kunne brukes for å måle virkning over tid. Akkurat hva som virket, kunne det riktignok ikke si noe om, men forskjellig skåring over tid burde være indikasjon på at noe ble påvirket når en klient møter en gestaltterapeut i terapirommet. Ved å gjøre forsøk på å måle skåringen på dette skjemaet i sammenheng med skåringer av et annet skjema som var blitt validert for forskningsformål, CORE – 10, ville van Baalen se om vi kunne påvise et samsvar mellom målingene.
Artikkelen til Skottun og van Baalen er også en grundig gjennomgang av forskning på gestaltterapi, og det som gjør mest inntrykk på meg er hvor ambisiøst det var – og kanskje kan vi til og med si: hvor preget av forståelse av og kjærlighet til gestaltterapien det var – av van Baalen å ville ta utgangspunkt i selve særpreget ved gestaltterapi. Det er ifølge Skottun og van Baalen ingen andre forskere som har tatt utgangspunkt i en helhetlig teoretisk forståelse av gestaltterapi i sin forskning, og med sitt forskningsprosjekt har han forsøkt å bidra til å legge grunnlaget for å forske på selve virkningen av kontakt.
Jeg blir opptatt av å se van Baalens forskningsforsøk innenfor et forskningsperspektiv. Vincent Béja (2020) har skrevet en klargjørende artikkel i British Gestalt Journal om hvordan forskningen på gestaltterapi må posisjonere seg i forhold til annen forskning på virkningen av psykoterapi. Her advarer Béja om at det innflytelsesrike forskningsperspektivet til Wampold med flere, det vil si de som forsker i tradisjonen til den viktige boka The Heart and Soul of Change, vil gjøre modaliteter unødvendige.
Siden all psykoterapi virker og den største enkeltfaktoren etter klientens egen organisering i organisme/omgivelsesfeltet er terapeutens virkning på klienten, så argumenterer Wampold for at det er terapeutens dyktighet som er avgjørende. Hvilken modalitet terapeuten virker innenfor er likegyldig, for det viktigste er at det én modalitet, en stødig metode som klienten kan få tillit til. At gestaltterapi ikke akkurat er det første folk tenker på, når de tenker på å gå i terapi, er slik sett synd: Det betyr at denne tilliten ikke kommer automatisk, som en del av et kulturelt fenomen. En psykoterapeut som ønsker seg mange klienter gjør derfor klokt i å utdanne seg i det som er mest populært.
Béja sier at det er derfor helt nødvendig at vi fortsetter forskningen på det som er gestaltterapiens særtrekk – dersom vi tenker at det er verdt det! «If we have to fight, in my opinion, it is for something that deserves it. So we need to look at what, in our approach, is original and worth fighting for,» skriver han (s. 46). Her kommer vi altså tilbake til verdier – og til et perspektiv som tydeliggjør at det ikke er likegyldig hvordan vi forsker. Vi må – som van Baalen – ta utgangspunkt i gestaltterapiens særtrekk.
Kanskje er ikke poenget med gestaltdiagnoseskjemaet vi bruker ved Norsk gestaltinstitutt at det trenger å vise at gestaltterapi virker, men at det er en støtte for gestaltterapeuter til å holde seg til en metode som sikrer at vi jobber i tråd med våre felles verdier. Jeg tror det finnes et slikt verdifellesskap blant oss, og jeg får også tanker om at virkningen av terapi er avhengig av at møtet mellom terapeut og klient blir et verdi-fullt møte.
Synliggjøring av gestaltterapien
Å lese Béja får meg til å tenke at gestaltterapien har to store utfordringer framfor seg. Den ene utfordringen er å sette opp forskningsprosjekter som viser virkning. Dette krever, som Béja påpeker, samarbeid med større forskningsmiljøer og interesse for modaliteten ved universiteter. Før dette er etablert er det lite vi ved Norsk gestaltinstitutt kan gjøre alene. Det andre er å gjøre gestaltterapien mer kjent. Kanskje må det skje før forskere ved universiteter blir interessert i oss? Det er derfor viktig at vi skriver, slik at andre kan bli nysgjerrige på oss.
I vår har to gestaltterapeuter kommet på trykk i Psykologisk tidsskrift. Rolf Aspestrand skrev «Når tempoet blir en klinisk utfordring» og Reidulv Dyrkorn «Kunsten å gestalte – psykoterapi og relasjonell kreativitet». Kristine Steensen og undertegnede fikk en artikkel publisert på psykologisk.no, «Når kroppene snakker sammen i terapi». To gestaltterapeuter har også gitt ut bøker – på engelsk. Vibeke Visnes har selv-publisert sin bok om gestaltterapi som parterapi-modalitet: Gestalt Integrative Couple Therapy og Vikram Kolmannskog har fått utgitt sin Reflections on Parenting from a Gestalt Therapist-Father på Routledge. Jeg håper flere har prosjekter på gang!
Sistnevnte, Kolmannskog, har som nevnt skrevet et essay i denne utgaven av Gestalttidsskriftet. «Den lekende vendingen» er også tett på tradisjonen vår. Det er et fint, lite essay, som bringer fram poengene sine på en svært tydelig måte. Det er ikke lett å skrive om lek uten å gjøre det til det motsatte: alvorlig teori. Og det er vanskelig å få fram hvor viktig lek er.
Lek har viktige funksjoner, skriver Kolmannskog og han siterer Stuart Brown: «Vi prøver ut ting uten for mye risiko. Vi finner og utvikler medfødte ferdigheter og talenter. Vi får en bedre forståelse av oss selv, andre og vår verden. Lek forbedrer emosjonell selvregulering, sosial interaksjon og vår generelle velvære. Og lek er nøkkelen til kreativitet og innovasjon.»
Det jeg særlig liker med Kolmannskogs essay er hvordan det også får fram sammenhengene mellom lek og dialog. Han viser hvordan et utfordrende tema som det er vanskelig å snakke om, kan få spille seg ut i lekens mot-pol. Da blir etterpå rom for å snakke om det som ellers kanskje ikke ville funnet noe uttrykk.
En vending mot det sanselige – og barnlige
Sven Dybwad Haagensens bokomtale av Kolmannskogs bok og Sigurd Hvervens Så setter vi oss på huk. Filosofi på høyde med barn inviterer oss alle til å se med nye øyne på hva barn kan lære oss. Sentralt i begge bøkene står barns priveligerte tilgang til den sanselige verden – og det er verdt å tenke på at selv en traume-orientert gestaltterapeut som Miriam Taylor legger stor vekt på betydningen av at vi regenererer oss selv, enten vi er klienter eller terapeuter, med sansenære opplevelser.
Haagensen trekker fram Hvervens poeng om at filosofer har sett lite av verdi i barns orienteringsmåte i verden. Ja, få av de store filosofene hadde barn selv. Dersom gestaltterapiens verdier er sterkt forankret i et slikt barnlig perspektiv, der vi blir levende for oss selv igjen – Kolmannskog siterer i sin artikkel fra PHGs Gestalt Therapy: «Barndommens trekk blir undervurdert, og nettopp mangelen på disse devitaliserer de voksne» – så er dette også både en utfordring og en mulighet for oss. Hvordan gjør vi det mulig for klienter – som ofte har et voksenperspektiv på livet – å gjenutvikle en lekende praksis?
Er eksistensialisme løsningen?
Dette perspektivet bringer meg over på tidsskriftets siste artikkel denne gangen, Gro Skottuns omtale av Per-Erik Binders bok Mot til å lære. Veier til vekst og mening i hjelperyrkene. Det er en bok som skriver seg inn i viktige diskusjoner om utfordringene helsevesenet står overfor. «Boka handler om hvordan profesjonelle hjelpere kan utvikle faglig dyktighet og klokskap i møte med andres sårbarhet uten selv å brenne ut eller stivne i praksis», skriver Skottun.
Binder har et eksistensielt perspektiv på dette, og Skottun finner mye hun kan nikke gjenkjennende til. «Jeg har vært en hjelper så lenge jeg kan huske og skulle gjerne lest denne boka tidligere», skriver hun. Gestaltterapi regnes jo som en eksistensielt preget modalitet, og her i Norge har særlig Skottun understreket disse forbindelsene: «I hele mitt voksne liv har jeg støttet meg på eksistensialismens teorier og anvendt disse både i eget liv og i praksis som gestaltterapeut. Denne holdningen har hjulpet meg gjennom små og store kriser og vært inspirerende for mine klienter og studenter.»
Jeg merker at jeg blir nysgjerrig på denne boka, men også litt skeptisk. Jeg har alltid vært skeptisk overfor eksistensialismen. Gjør ikke eksistensielle filosofer disse temaene litt for håndfaste? Forsvinner ikke det relasjonelle kontaktperspektivet, som våre verdier som gestaltterapeuter springer ut fra, ut av syne? Sniker ikke en objektivisering seg inn, både av relasjonene vi står i og vår egen kroppslige tilstedeværelse? Er ikke all eksistensialisme mer eller mindre gjennomtenkte posisjoner som personlighetsfunksjonen vår tyr til for å fastholde eller skape mening? Ja, kanskje er dette forbindelsen jeg kan holde meg fast i for å gå Skottun og Binder i møte: En godt fungerende personlighetsfunksjon er kanskje like avhengig av eksistensialisme som en godt fungerende impulsfunksjon er av lek?
God lesning!
Artiklene som det ble referert til i denne lederartikkelen var:
van Baalen, D. (2002). Awareness er ikke nok. I S. Jørstad, S. & Å. Krüger, Å. (red), Den flyvende Hollender (s. 42-46). Norsk Gestaltinstitutt.
Béja, V. (2020). Two risks and a third way: what research for Gestalt therapy? British Gestalt Journal, 29(1), 44-50.