Av Marte Camilla Wright
Publisert i Norsk gestalttidsskrift, 22(2), 16–28. Les pdf-utgave her.
Artikkelen handler om hvordan gestaltutdannede fagpersoner som har arbeidserfaring innen coachingområdet opplever og håndterer grensedragning mellom coaching og terapi. Kvalitative undersøkelser om gestaltutøveres erfaringer er en mangel i forskningsfeltet. Datagrunnlaget består av kvalitative intervjuer. Artikkelen beskriver utfordringer informantene forteller om og hvordan de håndterer dem. Informantene sier at gestaltfaglig kompetanse oppleves nyttig og fleksibel, men samtidig mener flere at den bidrar til at skillet mellom rollene kan være uklare i praksis.
Artikkelen er fagfellevurdert.
NØKKELORD: gestaltcoaching, gestaltterapi, etikk, rolleavklaring, praksiserfaringer
1. Innledning
Bakgrunnen for denne artikkelen er tredelt.
For det første en diskusjon innenfor coachingfaget om grenseoppgangen mellom coaching og terapi. Særlig har denne debatten vokst frem ettersom coachingfaget har utviklet seg fra å være mer oppgaveorientert og resultatorientert til å være mer relasjonelt innrettet (Barber, 2011). I tillegg til å være en faglig debatt om hvor grensen går, hva som er forskjellene og hvordan man håndterer grenseoppgangen i praksis, er dette også en etisk diskusjon.
For det andre mangler forskning på erfaringer som gestaltutøvere gjør seg innenfor dettet problemfeltet.
For det tredje ble jeg motivert til å forske på dette fordi kollegaer beskriver det som utfordrende å arbeid med mennesker med store behov, men der rammene er avgrenset mot å jobbe terapeutisk. Et eksempel på dette er Irene Bergwitz-Larsens artikkel der hun beskriver en jobb i et gruppetiltak hvor hun skulle avklare deltakernes arbeidsevne og veilede. Det Bergwitz-Larsen opplevde der, gjorde arbeidssituasjonen hennes krevende. Hun skriver: «Deltakere fortalte meg voldsomme historier om grove overgrep, flukt og mishandling (…). I hodet mitt hørte jeg ‘Du må ikke bedrive terapi’» (Bergwitz-Larsen, 2017, s. 68). Særlig dette tredje punktet gjorde meg nysgjerrig på hva grenseoppgangen(e) mellom terapi og coaching kan være, og om det kan finnes veier til å bøte på arbeidssituasjoner som oppleves for belastende.
Forskningsprosjektet tar på bakgrunn av dette utgangspunkt i en hypotese om at det er sannsynlig at utøvere av gestaltfaget opplever skillelinjene mellom terapi og coaching som uklare i praksis og at dette kan medføre utfordringer for utøverne.
Forskningsspørsmål
På bakgrunn av dette er det overordnede forskningsspørsmålet i denne studien:
- Hvordan forstår utøvere utdannet innen gestaltfag avgrensningen mellom coaching og terapi, og hvordan forholder de seg til det?
Hva slags konsekvenser avgrensingsproblematikken har for arbeidssituasjonen til gestaltutdannede som jobber i en coachinglignende stilling har blitt undersøkt ved å stille følgende underspørsmål:
- Hvordan påvirker forståelsen eller forvirringen vedrørende avgrensningen måten de forholder seg i praksis?
- Hva slags konsekvenser har uklarhet om avgrensningfor arbeidssituasjonen og mestringsfølelse?
Avgrensning og rammer for studien
Grenseoppgangen mellom coaching og veiledning er en relatert problemstilling som er med på å lage utydelige skillelinjer, men som denne artikkelen ikke tar sikte på å belyse spesielt. Imidlertid er veileder en av yrkestitlene flere av informantene har eller har hatt. I denne artikkelen vil derfor veiledning også inkluderes som en del av et arbeidsfelt der gestaltpraktiserende ikke skal bedrive terapi.
Artikkelen tar utgangspunkt i intervjuer med åtte gestaltfaglige utøvere som jobber eller har jobbet i coachingliknende roller i ulike sammenhenger, det være seg om det i de ulike jobbsituasjonene kalles veileder, rådgiver eller coach. Utøverne er valgt blant folk med utdanning som gestaltcoach eller gestaltterapeut eller begge deler.
Informantene har blitt spurt om hvordan de forstår avgrensningen mellom coaching og terapi, om de erfarer at skillet mellom coaching og terapi er uklart, og på hvilken måte det fremstår uklart og i hvilke situasjoner. Videre har jeg spurt om hvordan de erfarer å arbeide i dette grenselandet, og hvordan de forholder seg i slike situasjoner, både der og da i de umiddelbare situasjonene og over tid. Studien spør også etter hva slags konsekvenser avgrensningsutfordringene har ført til for utøverne. Flere av informantene har stått i arbeidssituasjoner der de har jobbet med personer innenfor rammen av «ikke-terapi», men møter personer med alvorlige og omfattende problematiske livssituasjoner.
2. Bakgrunn
Coaching er et fag som oppsto først innen idrett, opprinnelig i USA, med den norskamerikanske pioneren Knut Rockne som oppnådde svært gode resultater innenfor amerikansk fotball, og senere den amerikanske tennistreneren Timothy Gallwey som ga ut bøker om coaching (Gallwey 1974). Etter hvert har faget utviklet seg fra å dreie seg om prestasjoner i idrett til ulike fagområder, som for eksempel livscoaching, ledercoaching og bedriftscoaching, og innenfor flere fagtradisjoner. I Norge finnes det ulike utdanninger, alt fra korte kurs til lengre utdanninger, slik som den toårige deltidsutdanningen i gestaltcoaching ved Norsk Gestaltinstitutt Høyskole (NGI).
Coacher jobber i ulike sammenhenger, men mange er engasjert i systemer, organisasjoner eller grupper. Noen jobber etter strukturerte modeller som for eksempel GROW modellen (Alexander 2006) eller LØFT (Gjerde 2003). Andre arbeider etter mer åpne modeller. Gestaltcoaching representerer en mer åpen og ustrukturert metode som har mye til felles med gestaltterapi og der utdanningen ved NGI har en del likhetstrekk med den allikevel mer omfattende gestaltterapiutdanningen.
Gestaltcoaching – kontekst
Gestaltcoacher og veiledere er organisert i interesseforeningen Gestaltpraktiserende i organisasjoner (GPO). Gestaltterapeuter er organisert i interesseforeningen Norsk gestaltterapeutforening (NGF). Både gestaltcoacher og gestaltterapeuter jobber innen veilednings- og/eller coachingfeltet, og det er flere som er medlemmer av begge disse foreningene.
For gestaltterapeuter i Norge som har arbeidet eller arbeider i for eksempel arbeidsmarkedstiltak kjøpt av Nav og der skal jobbe som veiledere eller coacher, kan deres utgangspunkt som terapeuter og ikke coachutdannede representere utfordringer når det gjelder avgrensning.
Gestaltfaget og utdanningene ved NGI
Gestaltcoaching og gestaltterapi har en del fellestrekk. Det er med på å danne bakgrunnen for denne studien. Gillie og Shackleton holder frem at at gestalttilnæmingens hovedtrekk er å styrke klienters varhet og ikke å gjennomføre en coachingmodell (Gillie og Shackleton, 2009). Å være gestaltpraktiserende er en innstilling eller en måte å være i situasjoner på, mer enn en modell for å utføre coaching eller terapi.
Blant studentene som uteksamineres ved coachingutdanningen ved NGI går hvert år noen videre og tar gestaltterapiutdanningen, slik at en andel av gestaltcoacher også er utdannet gestaltterapeuter. Innenfor gestaltterapiutdanningen er grensedragning mellom gestaltcoaching og gestaltterapi ikke en del av studieplanen. På coachingutdanningen er imidlertid dette et tydelig tema som diskuteres. Innenfor dagens gestaltcoachingutdanning ved NGI er opplæringen i første år ganske likt første år ved gestaltterapiutdanningen. Det betyr at den teori og metode som studentene lærer er den samme, et tema som går igjen i samtalene med informantene. Flere funderer på om ikke dette utfordrer å finne avgrensningen i praksis.
De to akkrediterte gestaltfaglige utdanningene ved NGI legger vekt på personlig utvikling i første år og utdanningene er lagt opp ut fra erfaringsbasert pedagogikk. Det betyr at studentene lærer teoriene ved å erfare. Utdanningene blir slik utviklende og i større eller mindre grad transformerende for studentene (Kjeldahl 2012, Skottun 2005, 2006), noe som går igjen som tema blant informantene.
Videre ser man vanligvis bort fra diagnosetenkning og et skille mellom psykisk friske og syke mennesker i gestaltfaget, og metodene er lagt opp til å jobbe med alle slags mennesker ut fra blant annet prinsippene om å øke varhet, teorien om pregnans, kreativ tilpasning og feltteori. Dette helhetsperspektivet kan være med på å viske ut skillelinjene mellom gestaltcoaching og gestaltterapi.
3. Teori: Skillet mellom gestaltcoaching og gestaltterapi
Å slå fast at coaching ikke er terapi er allment akseptert, men litteratur som tar for seg definisjoner og skillelinjer beskriver at det ikke alltid er klart hva dette innebærer. Bergwitz-Larsen sier i sin gjennomgang av det relaterte veiledningsbegrepet at begrepene veiledning, terapi, konsultasjon, rådgivning og coaching blir brukt synonymt, og at dette kan bidra til uklarheter i fagområdet (Bergwitz-Karsen 2017:71). Forskning innenfor dette feltet har vist at grenseoppgangen mellom gestaltcoaching og gestaltterapi kan være utfordrende, fordi de to fagområdene deler viktige fellesnevnere (Bluckert 2005, s. 91). Både gestaltcoaching og gestaltterapi har til felles et knippe verdier eller prinsipper som støtter mennesker i endringsprosesser (Gillie 2009, s. 3). De har lik teori og like metoder, og begge møter klientene med et helhetsperspektiv og ikke-diagnostisk tilnærming.
Forskjellen mellom terapi og coaching kan beskrives som å handle om hva som er det tematiske området man jobber med i nåtid, for eksempel hvorvidt man jobber med temaer fra fortiden, fra arbeidslivet eller fra andre områder i livet (Bergwitz-Larsen 2017). Forskjellen har blitt beskrevet som en overgang, et kontinuum, noe som medfører at at det ikke finnes skarpe grenser mellom dem, men at skillet er kontekstavhengig (Sonne 2017, s.14). Noen hevder at man bør være utdannet terapeut for å kunne skjelne mellom coaching og terapi (Sonne 2017, s.14). Noen vektlegger coacheens opplevelse av arbeidet med coachen, og at det egentlig ikke spiller noen rolle hva coacheen erfarer det som, bare coachen selv er bevisst på skillelinjene (Gillie 2009). Videre hevder Gillie at coachee-klienter forventer noe annet enn terapi-klienter, nemlig at man holder seg innenfor problemstillinger som hører til det profesjonelle arbeidslivet, at kontraktfasen er svært sentral i oppstarten av forløpet, og at dette er med på å definere et skille (Gillie 2009). Det er imidlertid lite litteratur som jeg har funnet som tar for seg utøvere innen gestaltfag sine erfaringer med dette området, og hvordan deres erfaringer påvirker arbeidet og dem som utøvere.
4. Metode
Forskningsprosjektet har tatt utgangspunkt i at det er sannsynlig at utøvere av profesjonen opplever skillelinjene mellom terapi og coaching som uklare, slik også litteratur om temaet viser. Det er skrevet mer om disse skillelinjene på et teoretisk nivå og mindre om hvordan dette oppleves av utøverne. For å bøte på denne mangelen i kunnskapsfeltet om grensedragning mellom gestaltcoaching og gestaltterapi i praksis, er det i denne studien fokus på gestaltfaglige utøveres egen erfaring av temaet. Jeg har valgt å gjennomføre en kvalitativ undersøkelse, for å kunne få frem utøveres egne erfaringer og synspunkter, utfordringer og strategier. Et kvalitativt forskningsdesign gir mulighet for å gå i dybden av forskningsområdet, og slik sett tilføre forskningsfeltet ny kunnskap.
Jeg har i denne studien gjennomført åtte kvalitative intervjuer av gestaltcoacher og gestaltterapeuter som jobber i en (veilednings- eller) coachingkontekst. Her er coaching definert vidt, basert på de ulike yrkestitlene informantene har og har hatt og favner ulike yrkestitler som finnes i feltet.
Informantene er identifisert ved hjelp av en kombinasjon av opportunistisk sampling og snøballmetode. Jeg har både spurt utøvere som har vært lett tilgjengelige og gått bredt ut i mitt nettverk og spurt etter utøvere som har erfaring med å avgrense mot terapi. Den andre metoden for å finne informanter jeg har brukt er snøballmetode, og ved hjelp av en informant har jeg fått nye navn som jeg har kontaktet, som igjen har foreslått nye navn. Utvalget består av utøvere som alle har flere års erfaring innen privat eller offentlig sektor i ulike former for organisasjoner, bedrifter eller arbeidsmarkedstiltak, enten før de tok gestaltutdanninger eller etter. Informantene har ulik fartstid som gestaltpraktiserende. Noen har praktisert ti år og mer, og andre har praktisert kortere, ned til et år.
Informantene har fått informasjon om forskningsprosjektets innhold og mål enten muntlig eller skriftlig og fått informasjon om at de blir anonymisert. I et lite miljø kan det være utfordrende å bidra til denne typen forskning, og det har vært viktig å trygge informantene på at det ikke vil være mulig å gjenkjenne dem i fremstillinger av forskningen. I tillegg har gjeldende forskning potensiale for at informantene kan formidle mer eller mindre sensitiv informasjon, og også i den sammenheng har anonymisering vært viktig.
Det er ikke brukt lydopptak, men det har blitt gjort intervjunotater underveis i intervjuene. Alle intervjuer er gjennomført på telefon eller teams. Intervjunotatene er oppbevart anonymisert.
Med et begrenset informantutvalg vil det ikke være mulig å si noe representativt om gruppen eller forskningsspørsmålene. Imidlertid kommer erfaringer og opplevelser som berører problemstillingen frem. Det gjør at vi kan få en bedre forståelse av problemstillingene og kan vurdere om de belyser noe som vedrører utøveres utfordringer. Denne typen kunnskap vil kunne være til nytte både for arbeidsgivere og utdanningsinstitusjoner, for utøverne selv og for GPO, og for videre forskning omkring temaet.
Informanter
Informantene i denne studien er en sammensatt gruppe bestående av gestaltcoacher og gestaltterapeuter som jobber eller har jobbet i stillinger som var titulert rådgiver/coach/veileder litt avhengig av institusjon eller tiltak, privat eller offentlig. En informant er kun coachutdannet, tre er utdannet både terapeut og coach, fire er utdannet kun som terapeuter. Jeg har også intervjuet en gestaltutøver som har vært involvert i gestaltcoachutdanningen ved NGI som et ledd i å etablere bakgrunnsinformasjon om forskningstemaet og å få avklart hva slags dilemmaer som kan være prekære og interessante å undersøke for utøvere i praksisfeltet.
Informantene har ulike gestaltfaglig erfaring og ulike arbeidserfaring og erfaring fra ulike bransjer, alt fra arbeidsmarkedstiltak, psykiatri, privat praksis, organisasjoner/bedrifter og kommune. Deltagerne i studien har alle hatt stillinger der de har måttet avgrense arbeidet mot terapi, som oftest med en annen yrkestittel enn coach. Titler som rådgiver, veileder, spesialist, eller konsulent har oftere vært i bruk. I privat praksis er gestaltcoach imidlertid brukt. Derfor har jeg funnet det nyttigere å bruke begrepet «ikke-terapi» i tillegg til gestaltcoaching.
Informantene har erfaringer i stillinger som «ikke-terapeut» fra ulike sammenhenger, for eksempel sammenhenger knyttet til arbeidsmarkedstiltak, kommunale tjenester, privatpraksiser, bedrifter og organisasjoner.
Analyse
Med utgangspunkt i studiens og intervjunotatenes relativt begrensede omfang er de analysert tematisk gjennom repetert lesning og ikke gjennom bruk av digitale analyseverktøy. Informasjonen er gruppert i temaer som fulgte spørsmålsstillingen.
Refleksivitet
Refleksivitet er en nøkkel til troverdigheten i forskningsprosjektet, og det er behov for å redegjøre for hva som har påvirket prosjektet. Min bakgrunn, erfaring og arbeidssituasjon bør bringes inn i og med at jeg er selv utdannet gestaltterapeut og er fast ansatt ved Norsk Gestaltinstitutt Høyskole. Dette gjør at jeg kjenner Høyskolens utdanninger og har også hatt med dette som bakgrunn i beskrivelsen av gestaltfaget og utdanningene ved NGI ovenfor. Som gestaltterapeut er jeg en del av feltet jeg forsker på og har god kjennskap til gestaltmetoder. Jeg kjenner også mange gestaltterapeuter og gestaltcoacher, og er på den måten en del av miljøet jeg forsker på. Imidlertid har jeg ikke hatt arbeid som har foregått i det grenseområdet som er forskningsområde for denne studien. Jeg er derfor også utenforstående til forskningsfeltet.
5. Resultater
Informantenes fortellinger om deres erfaringer utkrystalliserte seg i seks ulike, men beslektede temaer: Uklare grenser mellom terapi og coaching, mandat og systemrammer, personlig og profesjonell identitet, etiske dilemmaer og ansvar, belastning og utbrenthet, strategier for grensehåndtering, balanse og mestring.
Uklare grenser mellom terapi og coaching
Informantene uttrykker høy bevissthet om at det er et skille mellom coaching og terapi. For flere av informantene er det utfordrende å akkurat sette fingeren på hvor grensen går og hva forskjellene består i. Noen sier at det er utfordrende at gestaltfaget, teoriene, modellene og metodene er de samme for både gestaltcoaching og gestaltterapi, og at det blir mer av et teoretisk skille mellom dem.
Noen informanter la vekt på temaet for coachingen og påpekte at det handlet om å snakke jobb eller ikke jobb, og flere la vekt på at det er slik de har lært det på coachingutdanningen ved NGI. Flere informanter uttrykker at terapi handler om «å gå dypere» eller «å gå inn i traumelandskap». Overordnet opplever informantene skillet mellom terapi og coaching som uklart og flytende i praksis. De problematiserer ofte skillet, ettersom en helhetstenkning ligger til grunn for gestaltfaget og gir rom for dype prosesser selv om mandatet formelt begrenses til coaching eller veiledning. Flere skiller mellom «jobbfokus» (coaching) og «hele mennesket» (terapi), men i praksis overlapper disse rollene. Videre nevner noen at vurderingen ligger i hver situasjon og ikke på et prinsipielt nivå, men at coaching er målrettet, mer overfladisk og mer på saksnivå.
Alle informantene bruker gestaltteorier og gestaltmetodikk som et sentralt fundament. De trekker frem fenomenologi, oppmerksomhet på kropp og språk, relasjon og kontakt som virkemidler i arbeidet. Dette oppleves som en styrke, men det gjør også at grensene mellom terapi og coaching blir uklare i praksis. Det nevnes også at gestaltutdanningen gjør at noe ved skillet viskes ut.
Et gjennomgående funn er at skillet mellom terapi og coaching kan bli utydelig i praksis. Utøvere som har erfaring fra arbeid i Nav og arbeidsinkludering opplever å se mye de ikke har mandat til å jobbe med. Flere sier at de møter eksistensielle eller personlige temaer som ikke lar seg avgrense til «bare jobb». Flere beskriver at de «glir» inn i terapeutisk arbeid når det oppleves nødvendig for å hjelpe. Samtidig skiller flere mellom at noe er terapeutisk og at man driver med terapi. Flere av informantene skiller mellom å jobbe gestaltisk og å gå inn i terapeutiske prosesser.
Mandat og systemrammer utfordrer
Mange opplever at det er systemet (oppdragsgiver) som setter rammer om at arbeidstaker «ikke skal drive terapi», men samtidig tvinges de til å bruke hele sin faglige bakgrunn for å hjelpe. Størrelsen på handlingsrommet styres av oppdragsgiver og organisasjonenes formelle mandat. Flere opplever krysspress – en forventning om å ikke drive terapi, samtidig som de opplever behov for å bruke sin fulle faglige kompetanse for å bistå klienter. Dette skaper både muligheter og utfordringer, særlig der systemets rigide rammer ikke alltid samsvarer med klientenes behov.
Flere av informantene forteller at de har erfart i sin arbeidssituasjon at det er tydelig formulert at man ikke skal drive med terapi, men samtidig diskuteres det ikke hva terapi er, og hva det vil si når arbeidet går over til terapi.
Flere sier også at innenfor de rammene de jobber, gjør de egentlig hva de vil og tenker at situasjonene krever.
Personlig og profesjonell identitet
Flere informanter trekker frem at deres egen gestaltfaglige bakgrunn påvirker rollen, med et holistisk menneskesyn som setter preg på hvordan de utfører arbeidet. Flere uttrykker at de tar med seg mye av sin egen bakgrunn og erfaring inn i rollen, og at rollen som coach eller terapeut ikke alltid er entydig. De opplever at gestaltutdanning og gestaltfaget kan være en støtte med dets holistiske menneskesyn og metoder som handler om å være her og nå og øke varhet og andre gestaltmetoder. Samtidig er gestaltfaget utfordrende fordi det er et perspektiv, en innstilling og ikke en strukturert metodemodell man skal følge. Dette kan føre til etiske dilemmaer og usikkerhet omkring rolleforståelse.
Noen av informantene sier at det er vanskelig å skille gestaltbakgrunnen fra jobbinstruksen. Noen informanter uttrykker at de jobber gestaltisk, men ikke driver med terapi, som en måte å skille mellom gestaltfaglig identitet og jobbrolle på. For flere er det vanskelig å få forståelse blant kollegaer for måten å jobbe på.
Etiske dilemmaer og ansvar
Bevissthet om at man ikke skal drive terapi er en gjenganger i intervjuene. Etiske refleksjoner er svært viktige for informantene. Informantene er ofte bevisste på etiske grenser, men opplever usikkerhet: Hvor langt kan de gå? Når bør de henvise videre? Flere opplever et dilemma mellom lojalitet til oppdraget/systemet (NAV, arbeidsgiver, bestillinger), og ansvar overfor og/eller lojalitet til klienten/brukeren (mennesket foran dem).
De er bevisste på risikoen for å gå for langt, men mener samtidig at nettopp den gestaltiske holdningen gjør møtene meningsfulle. Informantene reflekterer over dilemmaet med å se at klienter har behov for terapi, uten å ha mandat til å gå inn i terapeutisk arbeid. Noen uttrykte usikkerhet over hva som var å jobbe terapeutisk i situasjoner og hva som var innenfor mandatet i rollen, ut fra at metodikken er lik.
Belastning og utbrenthet
Noen av informantene forteller at det var belastende og utfordrende i starten, men at med erfaring har det blitt mindre krevende. Flere opplever slitasje og belastning knyttet til rollen, særlig når brukerbehov, egne verktøy og systemets rammer står i motstrid. Manglende forståelse fra kollegaer og ledere for den gestaltfaglige kompetansen som utøverne har, kan forsterke denne belastningen. Andre informanter opplever det ikke som belastende, men forholder seg til mandatet eller kontrakten som er gitt.
Flere av informantene som hadde arbeidet i systemer (Nav, arbeidsmarkedsbedrifter, kommunale tiltak) peker på at systemene er rigide, resultatstyrte og ofte ikke tilpasset klientenes behov.
Informanter som er utdannet gestaltterapeuter i slike roller opplever å se større behov enn de får lov til å jobbe med, noe som kan være belastende, og som de antar ikke er like belastende for kollegaer som ikke er terapeututdannet.
Strategier for grensehåndtering, balanse og mestring
Informantene har flere strategier for å håndtere de uklare grensene. Mange fremhever betydningen av veiledning, kollegaveiledning og nettverk for å håndtere usikkerheten rundt etiske grenser og ansvar. De beskriver at det er viktig med avklaringer med klienten om innhold og retning i arbeidsforholdet, å ha et bevisst fokus på mandat og å holde seg til jobbrelaterte temaer innenfor rammen. Kontinuerlig refleksjon og etisk bevissthet, samt aktiv bruk av kollegaveiledning og nettverk var også viktig for dem.
Informantene forteller at helhetstankegangen innenfor gestaltteori er viktig for dem og samtidig utfordrende.
Flere informanter løser det å holde seg innenfor rammene for coaching ved å møte personlige temaer som coacheen bringer inn, med spørsmål om dette er relevant for å komme tilbake i jobb, eller hva dette gjør med jobbsituasjonen coacheen står i.
Flere understreker viktigheten av veiledning, kollegaveiledning og nettverk for å håndtere usikkerheten og å avklare skiller. Det å støtte seg i valget av figur for å holde seg innen temaer som er aktuelle for coaching ble også nevnt som en strategi.
Et støttende arbeidsmiljø beskrives som viktig for informantene. Belastningen beskrives som mindre der det er støtte fra en leder i å ta valg når det oppstår tvilssituasjoner, sammenlignet med arbeidssituasjoner der en står mer alene med utfordringer med å skille coaching-arbeid og terapi.
Informantene beskriver også at det å være åpen med klientene er nødvendig og til hjelp. De kan reflektere og avklare situasjonen sammen med klienten og eksplisitt snakke om at noe beveger seg mot terapi og velge retning sammen. Noen forteller fra sin privatpraksis at de råder coachee til å søke seg til en terapeut, eller å endre kontrakten til å gjelde terapi dersom coachee ønsker det.
6. Konklusjon
På tvers av intervjuene ser vi at gestaltfaglig kompetanse oppleves både som en styrke og som en kilde til dilemmaer. Den gir dybde og kvalitet i møtene med mennesker, men gjør også skillet mellom terapi, coaching og veiledning uklart.
Det overordnete forskningsspørsmålet var: Hvordan forstår utøvere utdannet innen gestaltfag som har erfaring innen roller som gestaltcoacher/ikke-terapeuter, avgrensningen mellom coaching og terapi, og hvordan forholder de seg til det?
På tross av høy bevissthet om at det er forskjell på coaching-feltet og terapi, uttrykker informantene at dette skillet til tider og i større og mindre grad blir utydelig. De fleste informantene erfarer at avgrensingen kan være uklar, men i ulik grad at dette er problematisk.
Hvordan påvirker forståelsen eller forvirringen vedrørende avgrensningen måten de forholder seg coachingarbeidet?
De fleste opplever dette som mer og mindre utfordrende, men noen erfarer ikke dette som en belastning. Uklare grenser åpner imidlertid for komplekse dilemmaer knyttet til etikk, ansvar og personlig belastning. Dette fører til etiske spørsmål, krysspress fra systemer og risiko for belastning. Samtidig viser informantene en sterk profesjonell refleksjonsevne, og de søker aktivt strategier for å håndtere usikkerheten og stå stødig i komplekse roller.
Hva slags konsekvenser har en uklar rolleforståelse for arbeidssituasjonen og mestringsfølelse?
Studien synliggjør hvordan gestaltfaglig kompetanse oppleves som en styrke i arbeid med mennesker, uavhengig av formell rolle og uavhengig av om avgrensning mot terapi erfares som uklar. Noen uttrykker at de i perioder har opplevd uklarhetene som utfordrende i sitt arbeidsliv, og at de har blitt for belastet av dette. Refleksjon, veiledning og arenaer for faglig utvikling trekkes frem som sentrale praksiskvaliteter for å møte disse utfordringene. Samtidig synliggjør studien at gestaltfaglig kompetanse er en utfordring fordi de to retningene har samme teori- og metodegrunnlag. Dette kan bidra til å viske ut skillet i praksis.
7. Implikasjoner
Denne studien peker mot noen mulige følger for praksis på flere områder og for flere grupper som jobber i feltet. Jeg tenker da særlig på utøverne selv, på utdanningen ved NGI og for arbeidsgivere som har oppgaver i dette praksisfeltet.
Funnene viser at utøvere erfarer utfordringer. Selv om noen opplever dette i større og noen i mindre grad, er det gjennomgående at dette oppleves utfordrende i praksis. Dette tyder på at en levende samtale omkring avgrensningsutfordringer er hensiktsmessig for utøvere og faget. Det å ha jevn og bred refleksjon om utfordringene vil være nyttig og nødvendig. I og med at utfordringer i praksis kan være vanskelig å generalisere, kan det å presentere kontekstualiserte eksempler i møte med kollegaer, overordnede og profesjonelle veiledere være viktig for å finne støtte når avgrensning blir utfordrende. Dette kan både motvirke overbelastning og bidra til at en går inn i etiske problemstillinger, og slik unngår fallgruber på det etiske området. En kontinuerlig faglig diskusjon kan være en hjelp.
For NGIs utdanninger gir studien implikasjoner om at det kan være behov for en faglig diskusjon omkring skillelinjer også i terapiutdanningen tatt i betraktning at det er en del terapiutdannede som jobbet i dette grenselandet.
For arbeidsgiveres del kan det å ha levende diskusjon om skillet og forstå gestaltfaglig praksis bedre, være støttende for utøverne. Det vil også kunne være forebyggende for slitasje på utøvere.
Studien antyder også et behov for ytterligere forskning omkring problematikken.
Litteraturliste
Alexander, G. (2006). Behavioural coaching – the GROW model. I J. Passmore (Red.), Excellence in coaching: The industry guide (s. 99–111). KoganPage.
Barber, P. (2011). A personal inquiry into comparisons of Gestalt coaching and therapy. e-organisations & people, 18(2), 24–31.
Bergwitz-Larsen, I. (2017). Å bruke verktøykassa som veileder. Hvor går skillet mellom gestaltveiledning og gestaltterapi? Norsk Gestalttidsskrift 17(2), 67–85.
Bluckert, P. (2005). The similarities and differences between coaching and therapy. Industrial and Commercial Training, 37(2), 91-96.
Dyrkorn, R. (2014). Lederen og teamet. Gestaltbasert coaching og teamutvikling. Gestaltforlaget.
Gallway, Timothy (1974). The Inner Game of Tennis. Random House.
Gillie, M., & Shackleton, M. (2009). Gestalt coaching or gestalt therapy: Ethical and professional considerations on entering the emotional world of the coaching client. International Gestalt Journal, 32(1), upaginert.
Gjerde, S. (2003). Coaching hva–hvordan–hvorfor. Fagbokforlaget.
Gustavsen, T. (2010). Karriereveiledning og coaching i et gestaltperspektiv. Norsk Gestalttidsskrift, 12(1), 65–78.
Kjeldahl, M. (2012). «Det blir så veldig del av en selv». En studie av læring i gestaltterapeutisk perspektiv [Masteroppgave]. Universitetet i Oslo. https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/30642/Master-Kjeldahl.pdf?sequence=1
Skottun, G. (2005). Før og etter: En undersøkelse om hvordan en gruppe gestaltterapeuter er blitt påvirket av sin utdannelse i gestaltterapi. Norsk Gestalttidsskrift, 2(2), 92–101.
Skottun, G. (2006). Before and After: A Phenomenological Exploration of the Impact of a Four-Year Training in Gestalt Psychotherapy on Gestalt Psychotherapists. European Journal for Qualitative Research in Psychotherapy (1), 21–26.