Norsk Gestalttidsskrift

Publisert i Norsk gestalttidsskrift, 22(2), 6–14. Les pdf-versjon her.

Jeg liker å tenke på gestaltterapi som en kulturell praksis med lange tradisjoner. Norsk gestaltinstitutt har drevet på i 40 år nå i 2026. Samtidig er det 75 årsjubileum for boka Gestalt Therapy som lanserte gestaltterapien som en egen metode. Det er mulig å trekke trådene enda lenger bak i tid. I forrige nummer brakte vi en artikkel om gestaltterapiens røtter i en jødisk tradisjon der det å oppsøke en skriftlærd med problemene sine var en måte å hjelpe seg selv på. Også Fritz Perls og Paul Goodman så lange linjer og plasserte gestaltterapien som en slags fortsettelse av henholdsvis zen-buddhisme og taoisme.

Gestaltterapiens skjebne

Gestaltterapien som egen psykoterapimodalitet er i fare for å forsvinne. Slik har det vært en stund i land vi gjerne sammenligner oss med. I Sverige kan ikke gestaltterapeuter kalle seg psykoterapeuter. I Tyskland er ikke gestaltterapi anerkjent som en vitenskapelig godt nok forankret videreutdanning for psykologer og leger. I Frankrike har utdannelsen blitt anklaget for å være sekterisk. Her i Norge merker vi at færre studenter nå søker seg til utdannelsen i gestaltterapi og coaching, og i Norsk gestaltterapeutforening minker antallet medlemmer. Fra myndighetenes side er vi møtt med opphevelse av moms-fritaket.

Lange perspektiver

For meg er det nødvendig å se gestaltterapien i et langt perspektiv. Det er lettere å engasjere seg i kampen for gestaltterapiens videre liv i Norge når jeg støtter meg til at gestaltterapien har et solid, flere tusen års grunnlag. Når jeg spør meg selv: Hva er det vi driver på med? – så kan vi trekke forbindelseslinjer fra gestaltterapien til jødiske, buddhistiske, taostiske og sokratiske praksiser, slik de ble etablert i årtusenet før vår egen tidsregning.

Kjernen ved det vi holder på med – jeg har lyst til å kalle det gnisten som ikke slukker fra disse tusenårige praksisene – har vi derfra. Når vi skal tenke veien videre for gestaltterapien, så kan kanskje det å se gestaltterapien i lys av disse praksisene være nyttig?

Dialogisk praksis

Disse praksisene oppstod i urolige, skiftende tider. Gestaltterapiens opphav finner vi i den tyske mellomkrigstiden.

Alle disse praksisene var individualistisk orientert. De ble utviklet av mennesker med ansvar og som så et behov for å ta vare på seg selv – og sin evne til ansvarlighet – i en tid der maktforhold endret seg og der det var lite forutsigbarhet. Det du bandt deg til den ene dagen, kunne være borte den neste.

Metoden deres kan best karakteriseres som dialog. De snakket sammen, gjerne i form av mester-lærling-samtaler, og de inviterte inn i fellesskapet den som ville lære. Praksisen var ikke-rituell, det vil si: om mange gjorde dette samtidig, gjorde de det likevel for seg selv og ikke i form av samskapt og koordinert bevegelse. De forsøkte ikke å avlære seg noe for så å lære seg noe nytt. For hver enkelt handlet det om å se hvem de allerede var, eller like mye: hvor de allerede var. Det lå et utviklingsperspektiv bak. Hvor de var kunne de oppdage ved å bli møtt av en annen, nettopp der, i samtalen. Å gå videre derfra, var gjerne det gåtefulle aspektet ved samtalene. Det fant en bare ut ved å være med dette som man nå var i kontakt med. Den som gjorde dette stod ikke bare stødigere. Det var som om de plutselig visste veien videre – at de så muligheter.

Det viktigste var ikke å snakke eller å vite eller å ha løsninger, men å lære seg det vi i dag kan kalle å lytte. De lærte seg å bli oppmerksom på «det som er», og deretter å reflektere over dette – ikke alene, men i en dialog der de sammen utforsket måten de forbandt seg til dette på og så på konsekvensene denne forbindelsen hadde. Dette er ikke så forskjellig fra måten vi i dag i gestaltterapien tilrettelegger for eksperimenter på det vi kan kalle kontaktgrensen.

Ut av dette oppstod det viten om hva som var godt for oss – leveregler og moral, religiøse kulturer som har holdt seg levende og som har påvirket oss siden. De ti bud, for eksempel, har blitt stående, men den dialogiske praksisen som lå til grunn for denne vitenen, er det vanskeligere å holde ved live.

Det er vanskelig å beskrive denne praksisen historisk korrekt, og min beskrivelse av dette er mer en fantasi enn en presis gjengivelse. Jeg tenkte både på Sokrates’ maieutiske metode (hvordan han lokket fram erkjennelser hos andre) og på hva jeg har lært om taoisme da jeg skrev det, men det er klart at det er min erfaring med gestaltterapi som gjør at jeg beskriver disse andre praksisene på denne måten.

Utfordringen vi står overfor

Vi gestaltterapeuter holder i vårt daglige virke som terapeuter denne dialogiske praksisen i live. Fritz og Laura Perls fant etter mange års utprøving av varianter av psykoanalyse fram til en form for dette som ble tatt godt i mot i USA på 1950- og 60-tallet. Om gestaltterapien nå er i fare, så kan vi også tenke oss at utfordringen for oss som gestaltterapifellesskap her i Norge nå ved inngangen til 2026 er å finne en form for dette som passer godt inn i tiden vi selv lever i.

Gestalttidsskriftet kan sees på som en kulturbærer, og kanskje kan redaksjonen sees på som voktere av denne kulturen. Hva er det vi slipper inn? Hva er det vi holder ute? Hvor åpne er vi for det som skjer innen denne kulturen, både her i Norge og internasjonalt? Og hvor våkne er vi for det som denne kulturen er i berøring med – og dermed ikke kan unngå å bli påvirket av – det være seg hvordan psykoterapi forstås, reguleres og praktiseres; hvordan vitenskap utvikles; hvordan livene våre leves … ?

Det som kommer inn til oss i redaksjonen reflekterer nok bare en liten del av de dialogene som gestaltterapeuter allerede er engasjert i. Redaksjonen forsøker å komme alle som sender inn artikler i møte, men oppfordrer også alle skribenter til å sette seg inn i tradisjonen de skriver innenfor. Som redaktør forsøker jeg også å støtte skribentene til å skrive noe som kan bevege oss – som fag og fagmiljø – i en eller annen retning. Som redaktør er jeg trygg på at førti år med solid teoribygging og -tygging her i Norge og tusenvis av år med dialogisk praksis gir oss et solid grunnlag. Det skal mye til for at tanker og idéer skal rokke oss.

Det kroppslige aspektet ved møtet

Hvor beveger vi oss med dette nummeret? Når jeg leser artiklene i dette nummeret, så ser jeg at mange av dem kretser rundt det kroppslige aspektet ved møtet. Det er som om fagmiljøet søker etter et språk for dette – for det som er kroppslig erfart i møtet mellom to. Vi ser dette også i etterutdanningen for gestaltterapeuter. Det er stor interesse for det programmet som NGI tilbyr om kropp.

Et godt eksempel på hvordan vi beveger oss inn på dette området er noen setninger fra Camilla Weedons korte artikkel om resonans i dette nummeret. Weedon underviser ved etterutdanningsprogrammet om kropp ved NGI.

Hun skriver:

Mange terapeuter forteller at de kan føle seg mislykket når møtet med klienten ikke stemmer med teorien. De prøver å forstå hva som skjer ut fra modellen i hodet, mens klienten sitter foran dem og lengter etter å bli møtt.
Når vi klamrer oss til teorien, mister vi ofte den umiddelbare kontakten.

Når vi tør å slippe teorien et øyeblikk, åpner vi rommet for det som faktisk er.
Teorien er viktig, men den skal gi støtte – ikke styre.
Teorien gir struktur, mens resonans og varhet gir liv.

Modellmakt

Denne drøftingen av forholdet mellom teori og praksis handler for meg også om det som sosiologen og dialogforskeren Stein Bråthen kalte modellmakt. Vi har mange modeller i gestaltterapien – og makten til disse modellene kommer tydeligst fram ved eksamen ved Norsk gestaltinstitutt. Der vurderes det ikke om studentene kan gi terapi, men om de kan sette teori på arbeidet sitt. Kan de bruke modellene? 



Hva gjør vi med dette som vi ikke har en modell for, men som likevel kanskje er det viktigste ved gestaltterapien? Hvilket inntrykk klarer vi å gi av gestaltterapi når vi ikke helt har ord for det selv?

Hva gjør vi i vår praksis?

Det er derfor spennende med forskning på gestaltterapi – sett utenfra. Hva er det vi gjør? Kristine Steensen har i dette nummeret intervjuet Emma Rommetveit. Rommetveit er klinisk psykolog, men har nå også begynt på gestaltterapistudiet. Før hun begynte på studiet skrev hun en master i psykologi om hva som skjer i terapirommet i møtet mellom gestaltterapeut og klient. Bakgrunnen var at hun selv var fascinert av det hun kalte sin egen gestaltterapeuts kroppslig forankrede empati. I intervjuer fikk hun gestaltterapeuter til å beskrive deres egne opplevelser av dette. Deretter lot hun dette materiale gjennomgå en fenomenologisk-metodisk analyse. Det hun kom fram til er at gestaltterapeuter møter klienter med oppmerksomt nærvær, aksept, relasjonell åpenhet, gjensidig kroppslig forbindelse og intuitiv innsikt i klienten.

Også konkretiseringen hennes av dette er spennende å lese. Den gir oss en mulighet til å se sammenhenger mellom det vi gjør og det som oppstår. Oppmerksomt nærvær er knyttet til opplevelsen av en kroppslig ro. Denne roen legger også grunn for det som kan bli til en kroppslig forankring. Aksept har med selvaksept, fravær av tanker og en kroppslig åpenhet å gjøre. Den relasjonelle åpenheten som oppstår gjør at vi både blir kjent med klientene våre og at klientene våre selv gjør seg mer tilstede. Den gjensidig kroppslige forbindelsen som oppstår, har med måten vi snakker på, at kommunikasjonen er transparent og gjensidig. Ved at vi oversetter kroppens språk legges det tilrette for kroppslig resonans og det Rommetveit kaller en sammensmeltning med klienten. Den intuitive innsikten i klienten skyldes at vi terapeuter både ser oppmerksomt og kjenner etter på en oppmerksom måte.

Jeg føler meg ganske oppløftet etter å ha lest intervjuet med Rommetveit. Det er lett å tenke at vi med vår måte å praktisere dialog på forvalter noe viktig – en viktig tradisjon – og som det også burde være etterspørsel etter. Rommetveits forskning utfordrer oss til å tenke gjennom hva vi kan og gjør fra en annen vinkel enn det modellene våre tilbyr oss.

Gestaltterapiens form og samfunnets behov


En tredje artikkel som fremhever gestaltterapeuters kroppslig forankrede innsikter og ferdigheter er min egen omtale av Adam Kincels bok Exploring Masculinity, Sexuality, and Culture in Gestalt Therapy. An autoethnograpy. Kincel jobber ved London Gestalt Center, og denne boka er en bearbeiding av Kincels doktorgradsarbeid.

I denne boka ser Kincel på gestaltterapien ved hjelp av autoetnografi som metode. Autoetnografien har et etno – et folk eller en kultur – som sitt tema, og i denne boka forteller Kincel om hvordan det var å møte gestaltkulturen og hvordan gestaltkulturen tredde fram i møtet med ham.

Kincel forteller her ikke bare om mange enkeltepisoder, men løfter også blikket og forsøker å se gestaltterapien som en kultur med en egen historie og mange varianter. Selv vokste han opp i Polen, og der praktiseres gestaltterapi på en annen måte enn i England, der han i dag har egen praksis. Forskjellen på disse måtene skyldes ikke minst, mener Kincel, at gestaltterapien finner den formen som krefter i samfunnet rundt trenger.

I Polen var det nettopp det individuelle fokuset ved gestaltterapien som trengtes da polakkene trengte å befri seg fra den kommunistiske arven og se med større skepsis på makten til den katolske kirken i landet. I England legges det mer vekt på den kroppslige opplevelsen av relasjoner – og som Kincel påpeker så er dette en måte å praktisere gestaltterapi på som krever at kroppene allerede føler seg relativt trygge og dermed kan utforske relasjoner på basis av informasjonen som kroppene gir tilgang til. Det gjør i følge Kincel gestaltterapien i England mest tilgjengelig for hvite folk i middelklassen.

Den norske formen for gestaltterapi?

Det er kanskje verdt for oss her i Norge å tenke på vår form for gestaltterapi også? Jeg får lyst til å spørre: Traff gestaltterapien bedre på 80-tallet med sin vekt på awareness? Ble studiene ved NGI populære fordi det ga studentene verktøy som de så på som svært nyttige og ikke minst anvendelige? Bidro for eksempel gestaltterapi med orientering til dem som stod i det jeg får lyst til å kalle en relasjonell revolusjon på 80- og 90-tallet? Samfunnet vårt gikk i denne tiden bort fra mer autoritetstro former der borgerne tilpasset seg institusjonene, til nye måter å orientere seg på – med større valgfrihet, større konsum og forventninger om at institusjoner nå skulle tilpasse seg det som vel ikke lenger kan kalles borgerne, men heller forbrukernes behov. Jeg kan tenke meg at et studie som handlet om å ta ansvar, bli bevisst valgmuligheter og kjenne etter i kroppen var ekstra nyttig for mennesker som kjente denne overgangen fra det moderne til det postmoderne på kroppen.

Hva slags orientering bidrar gestaltterapien til i dag? Her finnes det mange svaralternativer. For meg er noe av det mest åpenbare fenomenet ved vår tids kultur at vi velger kognitive innfallsvinkler – framfor lydhør, kroppslig forankret dialog – for å løse våre utfordringer med å tilpasse oss kulturen rundt oss. Det er mest effektivt, men gjør også at vi ikke lenger har et fotfeste (og ikke lærer oss en praksis der vi finner ut av ting ved å bringe oss selv i dialog): Vi lar eksperter og modeller fortelle oss hva som er galt med oss og hva vi skal endre. Gestaltterapien er et alternativ til dette, men om en slik vinkling kan gi oss større status i dag er jo langt fra sikkert. Det er ikke lett å treffe sitt publikum.

Kroppslig utforskning – av situasjoner og kulturen

Kincels bok gir også innspill til retninger vi kan se i når det gjelder gestaltterapiens potensiale. Auto-delen av autoetnografi handler om forskersubjektet, og Kincel forsøker i boka si å vise hvordan gestaltterapeuters evne til å utforske hvordan det er å være i situasjoner – vår evne til kroppslig forankret dialog og utforskning – kommer tydeligere fram ved hjelp av autoetnografien som metode. Derfra kan det også påvirke hvordan vi tenker om forskersubjektet i andre vitenskaper også.

Kanskje kan vi si at grafi-delen i autoetnografi handler om å skape en dialog mellom auto og etno på. Kincels erfaringer med forskjellige måter å forholde seg til kropper på, i Polen og England, gjør ham skeptisk til tanker om at kroppen vet noe om seg selv. Med utgangspunkt i egne erfaringer med forskjellige måter vi møter kropper på – og særlig gjennom å reflektere over følelsene han har hatt av skam – så får han fram hvordan gestaltterapi gir oss informasjon om kulturen vår på. Kincel peker gestaltterapien i en retning bort fra det individuelle og mot det vi skaper sammen: Gestaltterapi handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du har det her, i denne kulturen, i din måte å tilpasse deg kulturen du er en del av.

Kulturen vår

Hvordan er det å leve i kulturen vår? Livsstyrketreneren Anne-Grethe Dybvik Akre skriver i sitt essay «Moderne nærvær» om mindfulness og hvordan det er å være et menneske som kan mindfulness, men som like fullt lever her og nå i en travel kultur. Det er slett ikke lett å leve oppmerksomt i denne kulturen. Ja, mindfulness kan til og med bli enda en ting en stresser med å få tid til.

I essayet sitt utforsker Akre spennet mellom å kunne noe og å velge noe. Hvordan skal vi skape plass i livet vårt til praksiser som vi vet kan gjøre oss godt, men som kun får den virkningen dersom de også får påvirke alt det andre vi gjør?

For Akre handler det om å ha tid til å bli oppmerksom – og til å gjøre seg erfaringer som kan legge grunnlag for valg. Også Akres artikkel får meg til å tenke på gestaltterapi som en dialogisk praksis. Vi kan gjerne gi klientene våre råd og øvelser og instruksjoner og læring, men det viktigste de tar med seg er sannsynligvis møtet med gestaltterapeuten og dennes praksis: Her møter de en som tar seg tid til å lytte, som er oppmerksom, som tar på alvor, som utforsker i stedet for å mene og så videre. Vi tilbyr tid og ikke minst et dialogisk rom der valg kan bli tydeligere.

Akres beskrivelser av det moderne livet og alle valgmulighetene det gir oss, gir meg tro på at vår dialogiske praksis trengs.

Etikk og kompetanse

Dette nummerets fagfellevurderte artikkel handler om skillet mellom coaching og terapi. Artikkelen er skrevet av Camilla Wright som underviser i gestaltterapi ved NGI. Hun skriver om denne regelen som coacher tar med seg fra opplæringen i gestaltcoaching ved NGI: Som coach skal du ikke gi terapi.

Det er ikke sikkert at coacher ved andre utdanninger møter denne regelen. Det har ikke minst med at teorien som ligger til grunn for gestaltcoaching også er teorien som ligger til grunn for gestaltterapi. For gestaltcoacher fører dette til dilemmaer. Hva gjør de når de kommer borti utfordringer der det å ta i bruk sine terapeutiske ferdigheter kan være fristende eller til og med fremstå som nødvendig? 

Wright viser at coacher har forskjellige løsninger på dette. Samtidig forteller Wright at flere coacher forteller at de har en arbeidshverdag der disse dilemmaene ikke blir forstått av de andre som de jobber sammen med. De opplever mangel på støtte og at de føler at står alene med sine perspektiver.

Jeg tror slike opplevelser også deles av andre som har gestaltterapiutdanning, men som jobber i det ordinære arbeidslivet. Det at gestaltterapi-kompetansen på mange måter ikke er anerkjent, forstått eller gjort tydelig skaper gråsoner. Ordet terapi dukker da ofte opp som en slags anklage, og gestaltutøveren kommer opp i etiske dilemmaer. Ofte blir de bærere av innsikter om kulturen ved arbeidsstedet som arbeidsgiver enten ikke vil eller rett og slett mangler verktøy for å forholde seg til.

Vi trenger rett og slett å se nærmere på kompetansen vår og hvordan den kan tydeliggjøres og brukes i forskjellige sammenhenger. Som gestaltutøvere trenger vi å sees på som etisk forsvarlige utøvere. Det betyr kanskje også at vi også trenger å ha dialog med arbeidsgiver om hvordan de etiske konsekvensene av å bruke gestaltkompetanse blir håndtert.

Den fenomenologisk tilnærmingen som kjernekompetanse

Det er befriende å lese Dagrun Dvergsdals essay «Eit leiarteam snur» i denne sammenhengen. Her fortelles det om hvordan Dvergsdal consulting jobber med prosesser når de får en bestilling om å snu en ledergruppe som ikke løser oppgavene sine, om til et fungerende team.

I essayet blir to etiske dilemmaer presentert: Den ene i ledergruppa er ikke interessert i å delta i disse prosessene. Hva gjør de med henne? Og lederen for gruppa er lite populær. Vil han takle å få vite hva de andre tenker om ham? 



Dvergsdal viser i essayet sitt hvordan en fenomenologiske tilnærming og tilliten til prosessene som dette setter i gang, bærer en gjennom vanskelighetene. Sentralt i den dialogiske praksisen som gestaltterapi er en variant av, står det å møte den andre der de er og å støtte dem til å møte det som er. Når Dvergsdal bruker sin gestaltkompetanse på lederen som ikke vil delta i disse prosessene, kan hun etterpå rapportere resultatet av disse samtalene til arbeidsgiveren sin og fortelle at oppdraget vil bli umulig å løse dersom denne personen fortsatt skal være en del av ledergruppa. Når Dvergsdal bruker sin gestaltkompetanse på lederen for gruppa, opplever han at han får støtte til å ta innover seg kritikken av seg og til å møte denne på det som viser seg å være et konstruktivt vis

Jeg liker essayet til Dvergdal ikke minst fordi det forteller oss noe om hva gestaltterapeutisk kompetanse er. Som hun selv sier i innledningen så handler det ikke om å lære arbeidsgiver å tenke og snakke gestaltterapeutisk og heller ikke om å arrangere gestaltverksteder for dem. Det viktigste er å få deltakerne til å forholde seg til «det som er» og ikke til det som burde og kunne være annerledes. Som gestaltkonsulent får hun de ansatte til å forholde seg mer direkte til hverandre og til å snakke om det som er viktig for dem. Resultatet er at de begynner å lytte til hverandre og ta ikke bare de andre på alvor, men også seg selv.

Gro Skottuns metode for å koble teori og praksis

Jeg skal avslutte denne lederen med å si noe om Gro Skottuns essay i dette nummeret. Det et essay om avslutninger.

Jeg begynner nå å bli ganske godt kjent med Gro og med hennes tekster. Hos henne er det alltid en nær sammenheng mellom teori og praksis. I sine beste essays om varhetsprosessen trer nærmest hennes metode for å koble teori og praksis fram. Når den begynnende varhet om noe får lov til å tre fram, slik at man kan bli oppmerksom på det en står i, og så evner å være det – nemlig oppmerksom, noe som slett ikke alltid er så enkelt, så er det siste og avgjørende stadie en prosess mot et bevisst valg om hva en skal gjøre. Akkurat nå holder Gro på med å avslutte, og også her får vi lov til å være med i prosessen hennes fra varhet til bevisste valg og handlinger.

For oss som har vært så heldige å være kollegaer med Gro, er det tydelig at denne avslutningen allerede har vart en stund. Hun har trappet ned på undervisningsoppdrag og fratredd sine funksjoner ved NGI. Offentligheten fikk innblikk i prosessen da hun nå i desember holdt hun sin avskjedsforelesning for en fullsatt sal i Vika 1 i Oslo. Denne forelesningen er nå tilgjengelig både som podcast og youtube-video. Etter det har hun hatt sitt siste redaksjonsmøte hjemme hos seg og deretter sin kanskje siste deltakelse på fagstabmøte ved Norsk gestaltinstitutt. Der fortalte hun om og lot oss få prøve ut diverse øvelser hun har sett nytten av ved utdanningen ved NGI. Jeg får tanker om at Gro er klar over at det ikke bare er hun som slutter, men også et helt gestaltsamfunn her i Norge som får støtte fra henne til å gi slipp på og bli klar over hva hun har gitt oss.

Det er ikke alt Gro slutter med, heldigvis. Hun er fortsatt en ivrig og ambisiøs forfatter, og hun har flere essays som hun skriver på og som vi regner med vil bli publisert her i Gestalttidsskriftet. Også i dette nummeret bidrar hun. Hun starter essayet med en varhetsopplevelse: «Da jeg satt på skrivekurset, ble jeg klar over lettelsen jeg følte ved å gi slipp, ved å skulle slutte og hvor mye jeg har båret i mange år [ … ] Jeg er trist, og jeg sørger over å forlate alt jeg har vært med å bygge opp.» Essayet hennes handler denne gangen om hennes virke ved NGI, om hvordan det er å ta farvel med dette, med alle minnene som det vekker, med alle oppgavene som hun engasjerte seg i. Denne figuren – oppgavene ved NGI – blir etter hvert innrammet av en annen figur, som vi kan tenke oss har ligget i grunnen: «Den siste tiden har jeg undret meg over min utholdenhet i alle de årene jeg var ansvarlig for instituttets drift.» Hva har vært drivkraften bak dette, spør hun seg, og forteller i essayet at det i grunnen har vært en rød tråd i det hun har gjort, helt fra ungdomstiden av, og at verdier og idealer har vært konstante for henne gjennom livet. Dette er et godt eksempel på gestaltprosesser og hvordan figur endres i møte med grunn (eller ny, kompletterende figur): «Nå erfarer jeg meg som en del av et større hele, at det er mer mellom himmel og jord enn jeg forstår og at min misjon i livet er å gjøre som best jeg kan den tiden jeg har.»

Essayet er også en innføring i bruken av teori. Vi kan støtte oss til god teori. Så når Gro lurer på hvordan hun skal avslutte, så støtter hun seg til teorien om erfaringsprosessen. Hun viser hvordan den kan bidra til bevisstgjøring og til å ta valg om hvordan dette kan gjøres: «Jeg har undervist utallige fjerdeklasser på den siste samlingen i hvordan man kan avslutte og hvor viktig avslutninger er for å gå videre til noe nytt. Disse refleksjonene har forberedt meg på min egen avslutning på NGI. Jeg setter pris på å ha god tid i denne prosessen. Det er rom for å sitte i stillhet med egne tanker og minner.»

Veien videre

Jeg merker selv at det er lett å bli tilbakeskuende av å være med Gro inn i denne prosessen. Norsk Gestaltinstitutt Høyskole har hatt en god tid og fått til mye med henne som gründer og formell og uformell leder. Heldigvis er Gro fortsatt med oss. Derfor tenker jeg meg Gro Skottun som en som fortsatt holder oss i hånden, og som leier oss framover. Jeg håper hun kan inspirere mange av våre lesere til også å begynne å skrive, formulere seg, bli klar over hva de vil og engasjere seg i veien videre. For veien – den går videre!

Jeg avslutter denne lederen med å ønske dere alle god lesning av artiklene og at vi sammen kan sørge for en god fortsettelse i det nye året!

Per Terje Naalsund, redaktør