Norsk Gestalttidsskrift

Hvem blir jeg i møte med alderdommen

Av Gro Skottun

Publisert i Norsk gestalttidsskrift, 21(2), 19–34. Les artikkelen som pdf her.

---

Essayet handler om mine erfaringer med å bli eldre – hvordan jeg takler denne aldringsprosessen, hvilke overraskelser den har gitt, og om tilbakeblikk på deler av livet som dukker opp.

For nesten to år siden begynte jeg i terapi hos en psykolog. I forkant meddelte jeg at jeg syntes det var vanskelig å bli gammel, at jeg trengte noen å snakke med, men at jeg ikke visste hva jeg hadde behov for.

Jeg kjente meg utslitt etter halvannet år med kamp for mitt barnebarn mot en bydel som vi opplevde som vrang. Da barnebarnet endelig fikk innvilget Brukerstyrt personlig assistanse (BPA), tilrettelagt bolig og ble tatt hånd om av andre, kunne jeg kjenne hvor sliten jeg var. Dette var samtidig med at to av mine venninner fikk kreft i tillegg til at både min søster og en av mine venninner mistet mennene sine i brå død. Jeg både ønsket og tenkte at jeg måtte stille opp, være god mormor, venn og søster. Det ble for mye for meg.

Jeg kjente at jeg ikke visste hvordan jeg skulle ta godt vare på meg selv. I perioder hadde jeg det også vanskelig sammen med mannen min, Daan. Han hadde nettopp sluttet å jobbe, fikk helseutfordringer, og vi hørte begge dårlig. Det oppsto mange misforståelser oss imellom. Det var som om jeg ble en Gro jeg kjente igjen fra tidligere, den som måtte planlegge, organisere og ha kontroll. Jeg ble mindre fleksibel, mer oppfarende, urolig og nedstemt. Først da jeg startet i terapi, forsto jeg hvordan forholdet til mor i barndommen påvirket meg i disse utfordringene. Dette forholdet hadde jeg jobbet med utallige ganger tidligere i terapi, men nå kom det opp igjen.

Fra der og da til her og nå

Noe av det som overrasket meg i aldringsprosessen og som jeg var uforberedt på, var at vonde opplevelser og erfaringer fra tidlig barndom kom opp på nytt. Jeg trodde at jeg var ferdig med min ulykkelige barndom, at all tidligere terapi hadde endret mitt forhold til fortiden. Jeg er godt kjent med Fritz Perls teori om at uferdige situasjoner kan komme opp på nytt og plage oss, og at vi kan bearbeide og avslutte dem. Dette har jeg skrevet om i Gestaltterapi. Lærebok i teori og praksis (Skottun & Krüger, 2017, s. 90–92). Det jeg imidlertid ikke hadde tatt inn over meg, var at det kan ta et helt liv å bearbeide overveldende opplevelser fra tidlig barndom, og at man kanskje aldri blir helt ferdig med dem. Dessuten gjenkjenner jeg at måten jeg tilpasset meg omgivelsene på som barn, er den samme som jeg gjør i dag. Når jeg blir redd og sliten for eksempel, går jeg inn i omsorgsrollen, noe som forsterker følelsen av fortvilelse og ensomhet.

Med mye sorg, død og sykdom rundt meg var det ikke rart at jeg ble redd og kom i kontakt med egen sorg og hjelpeløshet. Det var som om andres smerte nesten ikke var til å bære, og den trigget min egen smerte. Jeg har vært i mange begravelser, sittet ved venners og families syke- og dødsleie, fulgt dem til leger og sykehus. Jeg har organisert andres hverdag, handlet, laget mat og ryddet, og jeg har invitert dem som er alene på turer eller middag. Dette tar mye tid og krefter, er krevende både følelsesmessig og fysisk, men samtidig føles det godt og meningsfullt. Jeg har dessuten stor familie med barn, barnebarn og søsken som jeg gjerne vil tilbringe tid sammen med, og som jeg også bekymrer meg for.

I terapi har jeg arbeidet for ikke å bli en automatisert hjelper som bruker sine overlevelsesmekanismer når jeg bekymrer meg for dem jeg er glad i. Jeg har stadig blitt minnet om hvor vanskelig det er å vite hva jeg trenger når jeg tenker at de rundt meg har det vondt og vanskelig. 

Jeg begynte tidlig som hjelper for min redde lillesøster. Jeg forsvarte henne overfor mor, fulgte henne på skolen og passet på at hun hadde det bra. Om dette var bra for henne er jeg usikker på. Vi har snakket om det senere, og hun klager over at hun ble mer hjelpeløs enn nødvendig. I ettertid har jeg forstått at jeg også var redd og følte meg hjelpeløs og derfor ikke tålte å se på min søster lide.

Når jeg tar i bruk teori for å forstå mitt behov for å være en hjelper, ser jeg at det er kontaktformen konfluens og dens motpol differensiering (Skottun & Krüger, 2017) som oppstår i feltet mellom meg og dem jeg er glad i. Jeg skrev i 2004 essayet Fra vinterfjellet en novemberlørdag om kontaktformen konfluens og siterer noen linjer derfra: «Vi skiller dårlig mellom oss og andres behov (når mor fryser, må barnet ha på seg mer klær), og vi klarer dårlig å skille mellom egne behov, følelser og tanker.»  (Skottun, 2004, s. 62). Jeg skriver senere i det samme essayet om hvordan mor og jeg fløt sammen, og hvordan vi var fanget i evige krangler som først opphørte da jeg flyttet ut og senere fikk egen familie. Å krangle var et forsøk på å differensiere, men ble egentlig bare en annen side av konfluens som jeg har kalt «den andre siden av mynten». Det var først da jeg sa hva jeg mente og fulgte opp med handling uten å krangle, at jeg differensierte. I ettertid har jeg sett at kranglingen var et rop om hjelp, et ønske om å bli forstått og at det bakenfor var en lengsel etter mors kjærlighet. I dag liker jeg veldig dårlig å krangle, og jeg tror jeg har blandet sammen mitt ubehag med å krangle med ubehaget det er å si ifra om hva jeg mener. Det er som om jeg fortsatt er redd for at de rundt meg ikke er glad i meg hvis jeg sier nei eller ikke stiller opp når det er noen som har det vondt. Jeg siterer noen linjer fra Gestaltterapi. Lærebok i teori og praksis: «Både på jobb og i privatlivet kan vi se hvordan noen mennesker hele tiden prøver å glatte over uenigheter, sørge for at alle har det bra, ta seg av andre, invitere til fest og moro og være ‹limet› mellom kollegaer eller familiemedlemmer» (2017, s. 189).

Å gå i terapi

Da jeg begynte i terapi, valgte jeg bevisst en psykolog i stedet for en gestaltterapeut. Jeg ville møte et menneske som ikke hadde vært en av mine studenter eller kollegaer. Jeg hadde god erfaring fra å gå i gestaltterapi hos forskjellige mennesker, men nå følte jeg behov for å være Gro og begynne med blanke ark. Jeg var dessuten nysgjerrig på hvordan det ville være å møte en terapeut med en helt annen teoretisk og metodisk tilnærming enn gestaltterapi. Jeg er godt kjent med at forskning på forskjellige psykoterapeutiske modaliteter viser at det er fire faktorer som må være til stede for at terapi skal fungere, og at disse faktorene er uavhengig av modaliteten terapeuten tilhører (Duncan, Miller, Wampold, Hubble, 2010). 

Disse fire faktorene er:

1. klienten og utenomterapeutiske faktorer 
2. modeller og teknikker 
3. terapeutisk relasjon og allianse 
4. terapeutfaktorer (Bjørndal, 2015). 

Vedrørende det første punktet så har forskning vist at klienters livsforhold og motivasjon er undervurdert i forhold til utbytte av terapi. De tre andre faktorene handler om terapeuten. Det første er om terapeuten har tro på de teoriene og metodene hen anvender i terapirommet, deretter i hvor stor grad hen er i stand til å bygge gode relasjoner. Og sist, men kanskje aller viktigst, hvor empatisk terapeuten er.

Jeg var spent og nervøs da jeg møtte til første time med en ukjent psykolog. Jeg var en svært motivert klient med mye terapierfaring og en relativt god orden på livet. Jeg visste ingenting om min terapeut annet enn at min venn som anbefalte henne, hadde sagt at hun var varm og erfaren. Jeg pustet litt mer da jeg ble tatt imot med varme øyne og et mykt smil av en dame som var yngre og lavere enn meg. Jeg strevde med å finne hvor jeg ville sitte, men endte i en sofa der jeg la noen ekstra puter bak ryggen min. Hun skjøv sin stol litt nærmere meg og sa ganske fort at hun visste hvem jeg var, at hun kjente til gestalthøyskolen, og at hun satte pris på at jeg kom til henne. Jeg spurte om hva slags terapeut hun var, og hun fortalte meg det i tillegg til at hun hadde gått i gestaltveiledning. Så fortalte hun at hun var spent på hvordan det ville være å ha meg i terapi siden jeg hadde så mye kunnskap og erfaring som terapeut og lærer. Jeg kjente jeg ble roligere da hun delte dette, og det var som om jeg sjekket av på faktorene for en god terapeut. Jeg fikk tro på at dette var en terapeut jeg kunne ha tillit til. 

Selv om jeg er en erfaren klient, hadde jeg glemt hvor mye tid og krefter det tar å gå i terapi. Jeg hadde glemt hvordan det var å grue og glede seg til timene og ubehaget ved å sitte på venterommet. Jeg forbereder meg dagene før, tenker gjennom hva jeg vil snakke om, kjenner på uro over ikke å vite hvordan det vil bli. Etter timene tenker jeg gjennom alt vi har gjort, bearbeider og reflekterer. Noen ganger skriver jeg ned det som skjedde.

Etter å ha gått i terapi en stund, føles det stadig mer trygt i terapirommet. Det forbauser meg at jeg i en alder av 78 år for første gang tør å kjenne på de vanskeligste og mest ukjente sidene av livet mitt. Jeg blir overrasket når jeg oppdager hvor mye som har vært stuet bort og gjemt, og som jeg kan møte nå. Å gå i terapi har blitt en ny reise bakover i tid. Samtidig har jeg blitt hørt og sett av terapeuten min, tatt på alvor og våget meg inn i en ny relasjon som er blitt overraskende viktig for meg. Hun er et varmt og tilstedeværende menneske, og selv om hun ikke er gestaltterapeut viser og deler hun hva som skjer med henne underveis i våre samtaler. I timene kan hun forklare og støtte meg som den gode terapeuten hun er. Disse forklaringene gjør ofte at jeg begynner å få kroppslige fornemmelser sammen med en gryende forståelse av meg selv. Med god hjelp av henne kan jeg bli i disse kroppslige fornemmelsene. Jeg velger å legge inn i dette essayet et eksempel fra en terapitime som gjorde inntrykk, og som viser hennes måte å arbeide på, og hvordan jeg bruker alle mine tidligere erfaringer som klient og terapeut.

26.1-24

Ny time hos psykologen. Jeg har vært så trett, sliten og deppa. Forstår ikke hvorfor. Jeg havner i et mørkt hull der jeg kritiserer og forteller meg selv hva jeg burde og skulle gjøre. Jeg hadde vært hos Anne (min kreftsyke venninne) på Radiumhospitalet tidligere på dagen. Hun er så dårlig med spredning, noe som påvirker meg. Jeg blir redd og lei meg.

Psykologen snakket om å akseptere og å ha selvomsorg. Plutselig hørte jeg hva hun sa. Jeg tok puten som lå på stolen ved siden av og la den på maven. Jeg kjente den trykke mot kroppen samtidig som jeg holdt og strøk på den. Jeg ga meg selv omsorg. Skuldrene falt ned, og jeg ble slapp i hele kroppen. Helt utrolig deilig. Jeg så på henne, og hun så på meg med varme, nydelige øyne. Jeg så smilet og ansiktet og kjente at jeg tok imot og trodde på hennes varme og omsorg. Så deilig og enkelt og veldig sårt. Jeg kjente det løsnet i ansiktet, at jeg skalv rundt munnen og at det kom tårer i øynene. Så godt og sårbart at ansiktet bare kan vibrere sånn. A-ha, jeg gir meg ikke nok selvomsorg. Jeg hadde glemt meg selv. Sitte stille med pute på maven var fint med psykologen til stede. At hun var der, gjorde magien.

Gammel

Jeg har lenge vært opptatt av at jeg blir eldre. Det begynte da jeg fikk hjerteflimmer og senere da jeg fikk andre helseutfordringer. Etter at jeg ble 70, erfarte jeg gradvis at jeg ble fortere sliten, jeg orket ikke å jobbe så mye og middagshvilen ble obligatorisk. Jeg måtte dessuten slutte å løpe på grunn av en kneskade, noe jeg har gjort i hele mitt voksne liv. Det begynte som trening for å kunne gå fortere og lengre på ski, senere ble det en viktig del av livet mitt. Å gå tur med hunden er ikke riktig det samme. Jeg kan fortsatt sykle. Som mange eldre har jeg kjøpt el-sykkel og farer av gårde til avtaler i byen, handler eller tar en tur i marka. Det gir en illusjon av at jeg er like sprek som før, noe jeg ikke er. Jeg kan ikke gå timevis på ski. Jeg må nøye meg med kortere turer i rolig tempo og være forsiktig i utforkjøringer. Dette er en vanskelig overgang for meg som har hentet mye styrke og livsmot gjennom å være ute i naturen. Jeg trøster meg med at jeg fortsatt kan nyte å være ute, ved sjøen, i skogen eller på fjellet, og at treningen er mer preget av styrke og bevegelighet enn kondisjon. Men det var først etter fylte 75 år at jeg for alvor reflekterte over hvordan det er å bli gammel og alt som tar slutt i livet mitt. Daan, mannen min, har fått dårligere bevegelighet og har sluttet å gå på ski og skøyter, så nå gjør jeg disse aktivitetene alene. Vi har også sluttet å seile. Helse og kropp er ikke det samme som da vi var yngre. Også antall reiser har avtatt. Flyplasser, hoteller og forflytninger oppleves som mer slit enn fornøyelse. Behovet for å være i ro blir stadig større, og jeg innser at det er mange steder jeg ikke kommer til å få oppleve.

Eksistensielle utfordringer

Jeg har erfart at å bli gammel er en eksistensiell utfordring. Jeg har vært opptatt av eksistensialismen siden jeg var ung og skrev min første artikkel Gestaltterapi, en eksistensiell terapi i 2002. Jean-Paul Sartre (1905-1980) er av mange blitt kalt eksistensialismens grunnlegger, og han skriver om hvordan det enkelte mennesket erfarer og sanser selve det å være i verden, og hvordan man selv gir mening til livet som leves i den situasjonen man er i (Skottun &  Krüger, 2017). Virkeligheten er subjektiv og unik for den enkelte, og hvert menneske er overlatt til selv å forholde seg til det man opplever og erfarer. Gestaltterapeuten Gonzague Masquelier (2006) beskriver hvordan livet med dets mange erfaringer, som ofte bærer preg av forvirring og smerte, også skaper muligheter. I kraft av å være menneske lever vi under paradoksale livsbetingelser. Eksistensfilosofien beskriver disse paradoksene som eksistensielle spenninger eller utfordringer som ligger til grunn for alt menneskeliv. Masquelier nevner fem slike utfordringer eller livsbetingelser: det endelige (døden), ensomhet, ansvar og valg, det ufullkomne og meningsløshet. Det er opp til hvert enkelt menneske å forholde seg til disse eksistensielle utfordringene når de blir påtrengende og nærværende. Han beskriver hvordan polaritetene til disse livsbetingelsene skaper spenninger med både muligheter og begrensinger. Han sier at polariteten til døden er livet, og at når vi forstår at alt er endelig, kan vi velge å leve mer bevisst og gripe øyeblikket. Slik er det også med det å føle seg alene og ensom i livet, vi kan velge det motsatte, vi kan oppsøke andre, være sammen  og skape fellesskap. Det er vi som har ansvar for våre valg selv om livet velger for oss. Vi kan selv velge hvordan vi møter livets utfordringer. Vi kan søke å bli perfekte og fullkomne, slik vi lengter etter, men vi kan også tilstrebe å godta våre begrensninger og sette pris på det livet vi har. Og nettopp fordi det ikke finnes en mening med å leve, ifølge eksistensialistene, er det opp til den enkelte å gi livet mening, også til det som føles meningsløst.

Alt har en ende – hva er meningen med livet 

Den stadige påminnelsen om kroppens forfall og hjernens begrensninger i min og andres aldringsprosess, er sårt og utfordrende å leve med og viser med tydelighet at alt har en ende. Ingen av oss lever evig. Sannheten i denne eksistensielle påstanden blir mer påtrengende jo lengre jeg lever. Før jeg begynte i terapi, var jeg i en eksistensiell krise som hang sammen med alt presset jeg møtte fra omgivelsene, med sykdom, død og min egen aldringsprosess.

Jeg har erfart at andre har blitt gamle. Mine foreldre og besteforeldre levde til de ble rundt 80 år. Min farmor ble nesten 90. Mine besteforeldre husker jeg bare som gamle. De både så og oppførte seg slik; de hørte dårlig, var selvopptatte og snakket om sykdom. Jeg tenkte at de levde et kjedelig liv. Men når jeg nå husker tilbake, har jeg allikevel minner om besteforeldre som var opptatt av oss barnebarn, de lekte med oss, lagde mat og ga oss presanger. De hadde nok vært yngre enn jeg husker dem som barn, og gjennomgikk senere en aldringsprosess slik jeg gjør nå. Jeg hadde et nært forhold til min mormor. Hun bodde hos oss da mine foreldre var bortreist. Det var jeg som kjørte henne til gamlehjemmet da hun ble tvangsflyttet dit av mine foreldre. Hun døde året etter, hun ville ikke på gamlehjem.

Mine foreldres alderdom var trist. Det var som om de manglet initiativ og bare visnet bort. De passet barnebarn ved behov, men uten den store entusiasmen jeg selv har kjent på. Livsgnisten var borte. Mor sovnet stille inn en natt. Hjertet sviktet etter for mye alkohol, piller og nikotin, og far sultet i hjel da han ble alene. Han klarte å lure oss pårørende til å tro at alt var bra med ham.

Mer eller mindre bevisst har jeg valgt det motsatte av dem hele livet. Der de har resignert eller stoppet opp, har jeg tatt tak i utfordringene og handlet. Jeg har gjort aktive valg for å skape meg et liv som ga mening og en følelse av mestring og kontroll, på tross av hva det har kostet.

I to år arbeidet jeg som daglig leder på et eldresenter. Jeg la merke til aldringsprosessen hos brukerne som den jeg nå selv opplever. Jeg så hvor forskjellig de enkelte håndterte motgang, sorg og sykdom. Det var mange ensomme mennesker som hadde mistet sine nærmeste og som trengte et fellesskap. Mange fant mening ved å delta i frivillig arbeid. Jeg forsto at det å bli gammel var en krise, en overgang fra en fase i livet til en annen. Jeg har alltid vært opptatt av overganger, der noe tar slutt og noe nytt begynner. Det er mange slike overganger i livet. Noen representerer større kriser, som å få barn eller da jeg skilte meg, mens andre er mindre, men allikevel utfordrende. Det spesielle med å bli eldre er at det føles som en konstant overgangstid eller krise som ikke går over, og som jeg vet ikke ender godt. Jeg vet mye om fortiden, men mindre om fremtiden, eller om det blir en fremtid.

Mange av brukerne på eldresenteret reflekterte over hva som var meningen med livet. For enkelte føltes det meningsløst å fortsette og leve når alt det som tidligere ga mening ble borte, når de ikke lenger hadde en jobb å gå til, når kroppen forfalt og stadig bød på nye utfordringer. Den eksistensielle spenningen og behovet for mening i det meningsløse kan jeg gjenkjenne i dag, både hos meg selv og hos mine gamle venner. Det er til god støtte å tenke på hvordan den tyske psykiateren Victor Frankl overlevde flere år i konsentrasjonsleir under den annen verdenskrig. Frankl tenkte helt bevisst på dem han var glad i, kone, barn og venner og på alle gode minner han hadde fra tidligere. Denne tankeprosessen hjalp ham til å gi mening og stenge ute de forferdelige lidelsene han så rundt seg, og som han selv kjente på kroppen. I konsentrasjonsleirens helvete erfarte han at de som vet hvorfor de lever, kan holde ut nesten hva som helst (Frankl, 1966). 

Behovet for å kjenne mening i livet henger nært sammen med et annet eksistensielt behov vi har, nemlig tilhørighet, det å være sammen med andre mennesker. Å være ensom kan føles uutholdelig for alle, men kan kjennes enda sterkere og mer permanent hos mange eldre som har mistet sitt nettverk, som ikke kan gå ut eller har mistet syn eller hørsel.

Jeg har trodd at mine erfaringer med eldre mennesker, både profesjonelt og personlig, skulle forberede meg på min egen alderdom. Jeg har også tenkt at jeg forebygger og utsetter aldring ved å fortsette å jobbe. Jeg underviser, treffer mange mennesker, blir verdsatt og får utfordringer i tillegg til at jeg holder meg i fysisk god form. Det er imidlertid slik med å bli gammel som det er med å føde barn, du vet ikke hva det er før du erfarer det. Så jeg har til tider opplevd at det er mer utfordrende og krevende enn jeg hadde forestilt meg.

Ansvar og valg

Noe av det som er blitt stadig tydeligere etter som årene går, er at valg jeg tok tidligere i livet, har fått store konsekvenser nå som jeg er blitt gammel. Jeg valgte å utdanne meg til sosionom, gifte meg og få tre barn før jeg var tretti år. Femten år senere valgte jeg å skille meg, studere gestaltterapi, starte Norsk Gestaltinstitutt og etter hvert gifte meg på nytt. Dette var vanskelige valg som fikk store konsekvenser for meg og mine nærmeste. I dag kan jeg se tilbake på hva disse valgene medførte med glede og stolthet. Jeg er glad for å leve sammen med mannen jeg elsker, og jeg takker ham stadig for at han turte å velge meg for snart førti år siden. Mine og Daans barn og barnebarn bringer sorger og gleder, utfordringer og mening i våre liv. Det er en gave å få oppleve små menneskebarn bli født og være med på å påvirke dem. Samtidig er det smertefullt og vondt å se når de strever, er ulykkelige og ikke lykkes. Da er jeg glad for å kunne dele mine bekymringer med terapeuten min eller med Daan.

Det er også en glede å se tilbake på hvordan valget med å starte NGI har formet mitt liv og fortsatt påvirker meg. I nesten halve livet har NGI vært min arbeidsplass, noe jeg aldri kunne ha forestilt meg da Daan og jeg startet opp gestaltterapiutdannelsen i 1986. Ikke alle eldre kan se tilbake på en yrkeskarriere og et privatliv med tilfredshet og glede. Noen har vært uheldige, gjort valg de senere har angret på eller at omstendighetene har vært vanskelig å endre. Livet selv, i form av sykdom, død og ulykker, treffer oss forskjellig, og noen har hatt mer flaks enn andre.

Nettopp utfordringene med å ta ansvar og valg er en eksistensiell spenning vi alle møter og håndterer forskjellig. Mine valg har fått konsekvenser for min familie. I perioder har det kjentes krevende og vanskelig. Spesielt var det vondt for barna da jeg skilte meg, og jeg har brukt mye tid og krefter på å være en så god mor og bestemor som mulig for dem i ettertid. Det er fortsatt et tema for meg i terapi at jeg strever med å finne ut hvor mye ansvar jeg har for andre og hva de selv kan klare.

Å være perfekt

Jeg har alltid villet være flink. Kulturen etter krigen var preget av alt vi måtte, skulle og burde gjøre. Jeg ble opptatt av å gjøre ting riktig, følge standarder, lover og regler. I en utrygg familie med en ustabil mor, var det til god hjelp for meg å vite hvordan ting skulle gjøres og være, noe som ga struktur og trygghet. Lengselen etter det perfekte skaper også en eksistensiell spenning. Det er aldri mulig å være flink nok, det kan alltid bli bedre. Selv har jeg strevd med disse utfordringene i mange år, noe som har ført til at jeg har blitt utslitt og deprimert av krav og forventninger. Etter at jeg ble eldre, har jeg senket kravene og erfarer at det går bra. Nå glemmer jeg avtaler, får ikke ferdig oppgaver til avtalt tid og tillater meg å somle og rote. Det er faktisk befriende. Jeg må ikke lenger være flink eller perfekt.

Andres alderdom

Mens jeg har skrevet på dette essayet har jeg lest bøker og hørt på podcaster om andres erfaringer med å bli gammel. Jeg kjenner igjen mye fra min egen aldringsprosess. Sidsel Gran skriver i boken Inni er vi alltid unge(2020) om sin overraskelse over at hun var blitt eldre, nesten uten selv å merke det. Hun reflekterer over begrepet gammel og at det nærmest er et skjellsord. Boka er et godt utgangspunkt for samtaler om aldring blant mine venner. Vi ser at vi eldes saktere når vi er friske, bor sammen med noen, har venner og er aktive i motsetning til hvordan aldringen forløper ved sykdom, tap av venner og partner. 

En annen bok som tar opp samme tema er Gammel (2024) av Kjersti Ericsson, 80 år. Hun er kriminolog, forfatter og samfunnsdebattant og beskriver seg selv som «deltagende observatør i aldringsprosessen». Hun er opptatt av hvordan det er å eldes i et samfunn som jager etter fornyelse. Jeg kjenner meg igjen i hennes tanker om hvordan eldre blir sett på som en byrde og et problem. Det var forfriskende å lese hennes kommentarer til helsepersonellkommisjonens ønske om at eldre må ta ansvar for egen alderdom. De gamle må styrke sin helsekompetanse og på den måten spare samfunnet for utgifter, var budskapet deres. Forfatteren blir opprørt over slike og lignende uttalelser fra politikere. Hun skriver at det er som om de mener at en burde skamme seg over å eldes, at det er vår egen skyld at vi blir gamle. Hun mener at alle, også gamle, trenger kos, fest og moro, og at det er vanskelig å leve uten trøst. Gamle har vært flinke hele livet, nå kan de slakke av på kravene, drikke vin, spise det de vil og bli under dyna i stedet for å gå på tur. Det var deilig befriende lesing, selv om jeg er av de gamle som både trener og lever sunt.

Nylig hørte jeg en podcast i Drivkraft på P2 med tidligere fjellklatrer, professor og industrileder Ralph Høibakk som er 87 år. Han var en av de første norske til å bestige Mount Everest og en av mine idealer da jeg var ung og selv drømte om å bli fjellklatrer. I podcasten forteller han om hvordan det er for ham å bli eldre, at han fortsatt klatrer, men mest innendørs, han trener hver dag og er aktiv for å bremse kroppens forfall og er opptatt av kosthold. Han tok doktorgrad da han var 79 år. Han tror han fortsatt har mange år igjen, og at alderdommen kan være en kilde til vekst. Han henviser til en bok av feministen Betty Friedan med tittelen The Fountain of Aging  (1993) som han fant inspirerende å lese på nytt når han selv var blitt gammel. Jeg ble inspirert av hans vinkling på aldring og har latt meg både deprimere og inspirere av boka, selv om mye av innholdet er preget av aldring på 80-tallet i USA. Det at Friedan er så åpen om hvordan det er å bli gammel og kan se flere sider av aldringsprosessen, har åpnet øynene mine for mye av det jeg fortsatt gleder meg over i livet.

Til slutt

Å skrive dette essayet har vært en prosess som startet med at jeg begynte i terapi fordi jeg var utslitt og nedfor. I løpet av halvannet år har mye endret seg, og følelsesmessig har jeg det bedre. Daan er frisk, vi har begge fått nye høreapparater og har færre misforståelser. Jeg er flinkere til å ta vare på meg selv, si ifra når jeg kan hjelpe til eller selv trenger hjelp. Jeg har mer overskudd og ser at den krisen jeg var i er over. De gode sidene ved å være gammel blir mer synlige. Jeg har mer tid til å gjøre det jeg liker, som å gå turer, gå på konserter og utstillinger, stelle i haven, bake, strikke og sitte med Daan og filosofere over livet.

Samtidig er jeg i en spesiell situasjon som gammel i og med at jeg fortsatt arbeider. Jeg er heldig og privilegert som kan fortsette å utføre et meningsfylt yrke, ha kollegaer og studenter som setter pris på det jeg gjør og stadig erfare at jeg lærer noe nytt. Utfordringen er imidlertid at det tar tid og oppmerksomhet som jeg mange ganger tenker jeg burde bruke på familie og venner. Det er ikke uten grunn at pensjonsalderen er 67 år, og at de fleste eldre er glade for å kunne trekke seg ut av yrkeslivet. Det jeg hører noen klage over, og som jeg selv erfarer, er hvor mye energi hverdagslige ting som handling, husarbeid og legebesøk kan ta. Mange eldre bruker tid på arrangementer, konserter og reiser. Jeg rekker også noe av dette, men jeg får også mine behov dekket ved å være i den jobben jeg elsker.

Å stå midt i denne pågående aldringsprossen og erkjenne at jeg ikke slutter å bli gammel før jeg dør, har for meg vært en viktig innsikt. Dette essayet er mitt bidrag i en prosess mot døden. Kanskje blir det flere essays etter hvert som min erfaring med å eldes forandrer seg og kanskje gir andre innsikter. Jeg har kjent på gleden over å skrive om dette temaet. Det er befriende å finne ord og formuleringer for det jeg har snakket om og tenkt på så lenge – å bli gammel. Jeg er takknemlig for alt jeg har fått oppleve, utfordringene jeg har hatt, at jeg har vært modig og turt å ta vonde og vanskelige valg. Jeg er glad når jeg våkner. Jeg må ikke gjøre så mye lenger, forventningene til meg selv og omgivelsene er færre. Jeg gleder meg over øyeblikket her jeg puster, skriver og ser sola gradvis trenge gjennom skyene.

Litteraturliste