Et essay om hvordan finne ro og balanse i en travel hverdag
Av Ann-Grete Dybvik Akre
Publisert i Norsk gestalttidsskrift, 22(2), 46–55. Les pdf-utgave her.
Stressrelaterte helseplager synes å være en utfordring i dagens moderne samfunn. Jeg har selv erfart hvordan manglende evne til å være til stede i eget liv har skapt uro, stress, fysiske smerter og en følelse av å være ytrestyrt. Forskning kan tyde på at øvelser i oppmerksomt nærvær kan redusere stress og ha en gunstig påvirkning på både fysisk og psykisk helse. Men er praktisering av oppmerksomt nærvær tilstrekkelig for å gi økt livsstyrke? Kanskje kreves det i tillegg en bevissthetsprosess som fører til aktive valg og en bevegelse mot noe annet.
NØKKELORD: moderne livsstil, stress, oppmerksomt nærvær, bevisste valg, livsstyrke
Solen skinner fra skyfri himmel. Duggen ligger morgenfrisk på gresset. Jeg begynner å ane røde nyanser i løvverket på trærne langs vegen. Klokken er passert åtte og jeg er på veg til jobb. Jeg sykler. Fra den fredelige pletten innerst og øverst i boligfeltet beveger jeg meg ned mot hovedveien. Det blir stadig flere syklister på gangveien. Mange er barn og unge på veg til skolen. Noen går. Jeg må hele tiden være på vakt for å unngå en kollisjon. Jeg stopper opp og slipper fram. Jeg kjenner at jeg begynner å stresse. Jeg er sent ute.
På hovedveien inn mot sentrum er det mange som ikke sykler eller går. Lange køer av biler nærmer seg rundkjøringen like øst for sentrum. Jeg sykler raskt videre med retning mot mitt arbeidssted. Motorduren fra bilene er forstyrrende. Jeg merker at den, sammen med min indre travelhet, hindrer meg i mitt ønske om å nyte sykkelturen denne vakre september-morgenen. Jeg må videre. Jeg må fram. Jeg har ikke tid til forsinkelser. Jeg tenker på alt som skal gjøres denne dagen. Ting som må huskes. Telefoner som må tas. Kanskje er det slik også for de andre som er ute denne morgenen. Forundret går det opp for meg at jeg har mistet evnen til å se, til å oppleve, til å nyte denne stunden på sykkelsetet. Tankene mine er et helt annet sted. Det er som om jeg er ytrestyrt. All motorstøyen rundt meg forsterker stressfølelsen inni meg. Jeg forstår samtidig at moderniteten og travelheten har nådd stedet der jeg bor. Jeg er blitt en del av den
Hvordan er det blitt slik? Hva er det i dette moderne samfunnet som skaper slik stress i meg? Er det et symptom på den verden vi lever i, eller sitter det i meg? Vikram Kolmannskog viser til en åndelig mester som skal ha sagt at verden lider av «å være fortapt i en ubevisst tankevirksomhet» og mennesker synes som om de er i en «tanketåke». De er ikke til stede i livet sitt her og nå, og mange er ikke gode på å se seg selv i en større sammenheng (Aubert, 2024). Jeg undres om min manglende tilstedeværelse og uro skyldes en frykt. En engstelse som dypest sett bunner i at jeg har lagt hele ansvaret for at livet skal gå bra på meg selv som enkeltindivid. Er det mulig at hvis jeg klarer å se meg selv i en større sammenheng, så vil mye av min byrde tas vekk? Kanskje jeg vil kunne klare å være mer vennlig med meg selv, slik Kolmannskog beskriver.
Tankene mine går flere tiår tilbake i tid, til før Norges hovedflyplass ble etablert i min hjemkommune. Den gang bodde jeg i et lite tettsted. Jeg husker jeg spaserte med mine barn inn til sentrum for å handle, for å gå på biblioteket eller bare for å ha en hyggelig opplevelse. Stadig møtte jeg kjente, på gaten, i butikken eller på biblioteket. Vi slo av en prat. Livet var her og nå og det var fylt av fellesskap. Den gang var jeg hjemmearbeidende med mine fire små barn. Barna var i fokus. Jeg trengte ikke stresse, men kunne ta opplevelsene og ansvarsoppgavene i tur og orden, etter hvert som de dukket opp. Det var nok å gjøre med fire barn. Men jeg var til stede i livet mitt. Et liv som var preget av samskaping med familie, venner og samfunnet rundt meg. Et samfunn som var relativt oversiktlig og forståelig. Jeg opplevde på en måte å ha kontroll. Jeg styrte tiden min helt selv, samtidig som jeg var bevisst min rolle i fellesskapet.
Vandring mot økt innsikt
I den vestlige verden har man siden år 2000 opplevd en sterkt økende interesse for øvelser og behandlingsformer knyttet til oppmerksomt nærvær, også kaldt mindfulness. Både det offentlige og det private tjenestetilbudet bruker nærværsbaserte tilnærminger som supplement til annen behandling av en rekke fysiske og psykiske lidelser (Balderklinikken, 2025; VestreViken, 2025). Men er virkelig trening i oppmerksomt nærvær eller mindfulness så virksomt som det påstås? Eller er mindfulness rett og slett et moteord – en ny trend? Og hva er forskjellen på mindfulness og begrepet «awareness» (Braathen, 2011) eller «varhet-oppmerksomhet-bevissthetsprosessen» (Skottun, 2022), som gestaltterapien bygger mye av sin praksis på?
Oppmerksomt nærvær/mindfulness bygger på 5000 år gamle buddhistiske tradisjoner fra det gamle østen (Kroese, 2005) og gjorde sitt inntog i vestlig medisin i 1979. Professor Jon Kabat-Zinn ved University of Massachusetts, USA, presenterte mindfulness både som et teoretisk begrep og en praksis (Braathen, 2011). Praksisen besto av både innsiktsmeditasjon (utvikling av innsikt) og samlingsmeditasjon (utvikling av ro). Kabat-Zinn utviklet Mindfulness-based Stress Reduction (MBSR), et 8-ukers program med systematisk trening i oppmerksomt nærvær for pasienter med kroniske smerter og andre somatiske sykdommer. Tilnærmingen representerte da noe helt nytt i medisinsk behandling (Kabat-Zinn, 2013).
Forskning på oppmerksomhetstrening viser at det kan motvirke stressrelaterte symptomer og ha en positiv effekt på en lang rekke både fysiske og psykiske lidelser (de Vibe et al., 2017; Kabat-Zinn, 2013; Schanche et al., 2020). Det er videre påvist gunstige endringer i deler av hjernen knyttet til å håndtere smerter, stress og negative følelser (Gotink et al., 2016; Zangi & Haugli, 2017). Oppmerksomhetstreningen vil kunne styrke arbeidshukommelse og konsentrasjon (Greenberg et al., 2019; Lueke & Lueke, 2019) og bidra til økt emosjonsregulering og endret forståelse av seg selv (Dundas et al., 2017; Fridtun & Steinde, 2015).
Ut fra ovennevnte synes det tydelig at trening i oppmerksomt nærvær er noe å satse på for å få bedre helse. Det er også mange tilbydere, både treningssentre og andre, som har kastet seg på bølgen. Et raskt søk på google viser at ulike treningssentre tilbyr kurs i mindfulness eller kurs som kombinerer mindfulness-metodikk med Yoga, Pilates eller andre metoder (Oslo, 2025; Riccardi, 2025; SATS, 2025). Det er trening for kropp og sjel, hvor balanse, harmoni og avspenning står i fokus. Det ser ut til at det i vårt moderne samfunn er både behov og marked for denne typen trening.
Jeg jobbet i mange år i kommunal psykisk helsetjeneste. Vår tjeneste ble også «bitt av basillen». Som psykiske helsearbeidere erfarte vi at trening i oppmerksomt nærvær hadde effekt og var et viktig utfyllende verktøy i behandling. Vi holdt kurs i mindfulness og mange brukere av tjenesten erfarte tilbudet som nyttig for å håndtere en krevende hverdag. Selv er jeg i tillegg livsstyrketrener, og holder kurs som blant annet inneholder øvelser i oppmerksomt nærvær. I min hverdag har jeg selv også et ønske om å være oppmerksom og nærværende. Jeg har tatt til meg holdningene fra oppmerksomt nærvær og jeg gjør jevnlige øvelser, noe jeg kan kjenne en god ro ved. Men jeg erfarer også at jeg ofte kjenner på stress knyttet til det å få tid til å praktisere oppmerksomt nærvær. Mens jeg i starten var fascinert av hvilke muligheter som lå i oppmerksomt nærvær, har øvelsene mer og mer blitt enda en ting jeg føler at jeg må gjøre.
Ut fra et fenomenologisk ståsted handler det oppmerksomme nærværet om et individuelt ståsted der jeg åpner opp, lager rom og våkent iakttar mine opplevelser her og nå med en vennlig og aksepterende holdning (Binder & Vøllestad, 2010; Braathen, 2011). Gjennom meditasjon kan jeg på denne måten utvikle spesielle kvaliteter av «attention og awareness» (Kabat-Zinn, 2013) eller «varhet-oppmerksomhet-bevissthet» (Skottun, 2022), som en slags fenomenologisk prosess til innsikt og frigjøring.
I livsstyrketrening jobber vi med ulike livstemaer. Gjennom anvendelse av oppmerksomt nærvær, fantasireiser, ulike kreative øvelser og veiledning basert på konfluent pedagogikk (gestaltterapiens pedagogiske fundament) utforsker vi sammen med kursdeltakerne hvorvidt oppdagelser de gjør i nået kan overføres til hverdagen. Det handler om å gi mulighet for mer bevisste valg i livet, valg som både handler om personene selv og relasjoner til omgivelsene (Grendstad, 1986; Haugli & Steen, 2001). Gjennom å bli oppmerksom på hva som skjer med tanker, kropp og følelser i øyeblikket, gis muligheter til å forstå erfaringer på nye måter, utforske nye handlingsmønstre og finne nye kontekster. Både i gestaltterapien og i livsstyrketreningen er målet aktiv bevegelse mot noe annet, en aksjon og en prosess mot noe ønskbart (Braathen, 2009; Haugli & Steen, 2001; Skottun, 2022). Selve denne bevegelsen blir en konsekvens av det oppmerksomme nærværet. Varhet-oppmerksomhet-bevissthetsprosessen innebærer dermed noe mer enn å være oppmerksom på tanker, følelser og kropp i øyeblikket, da den i tillegg handler om en vandring mot mer bevisste valg.
Utfordring av trygghet og balanse
Min hverdag er preget av hektisk jobb, husarbeid, vedlikehold av hus og hage, voksne barn som skal besøkes eller inviteres, barnebarn som skal følges opp/passes, gamle foreldre som skal ivaretas og besøkes, ektefelle og annen familie som ønsker sin del av kontakten. I tillegg skal jeg rekke fysioterapitimer og treningsøvelser for å bøte på ulike helseplager, litt trim for å holde meg i form, videreutdanning, korledelse, korsang, og så videre. Det er ikke mange ledige stunder. Og så skal jeg også ha tid til øvelser i oppmerksomt nærvær, for å fremme en bevissthet om hvilke valg som er riktig for meg.
Jeg undrer meg; Hva er det som skjer med oss mennesker når vi lever i det moderne samfunnet? Hva er det som gjør at vi må gå på kurs eller i spesielle treningsgrupper for å lære å leve i nuet? Hva er det med vår livsstil som bidrar til at vi ikke evner å se det som er eller kjenne det kroppen forsøker å fortelle oss? Kanskje er det selve livsstilen som bør endres. Muligens er det et feil spor når vi nå påfører oss enda et gjøremål.
Den polsk-engelske sosiologen og professoren Zygmunt Bauman (f.1925) innførte begrepet flytende modernitet (Bauman, 2006). Han mente at i det moderne samfunn flyter alt; vi skifter arbeid, bosted, partner. Vi shopper rundt etter identiteter, forbruksvarer, opplevelser. Alle steder og situasjoner vi beveger oss i, er i endring (Akre, 2010). Vi mener selv vi er frigjorte, men Bauman mente at mennesket er avhengig av normer, mønster og rutiner, av «vegskilt som veileder en i valg og atferd» (Akre, 2010, s. 21). Han mente at et slikt samfunn ikke kjenner noen begrensning for forbedring. «Vi beveger oss og er nødt til å fortsette å bevege oss» fordi «… det er umulig noen gang å bli tilfredsstilt», sier Bauman. Identiteten i et slikt samfunn blir det han kaller for et «uoppfylt prosjekt» (Bauman, 2006, s. 43). Og det er henvist til hvert enkelt individs vilje, initiativ, ressurser og utholdenhet om man vil lykkes. Baumann stiller spørsmål om frigjøringen er en velsignelse eller en forbannelse (Bauman, 2006).
Er dette årsaken til at vi mennesker i dag er så rastløse? Er vi, som Bauman sa, bare «… nødt til å fortsette å bevege oss»? Er det sånn at vi til tross for at vi tror vi er frie, egentlig er ufrie?
Jeg tenker på mitt eget liv. Mange ganger føler jeg meg låst. Det er så mye som skal gjøres. Kalenderen er stadig full av avtaler og gjøremål. Mange aktiviteter er hyggelige, men likevel opplever jeg en mangel på frihet. Tiden framover er planlagt. Det finnes knapt rom for impulsivitet eller for bare å være. Jeg glemmer helt å kjenne etter hvordan jeg egentlig har det. Jeg er i bevegelse, omgivelsene er i endring og jeg forsøker å tilpasse meg på nytt og på nytt. Men hva er det da vi strever sånn med at vi ikke har tid til å kjenne på at vi lever?
Hvis vi følger Baumans tankegang, handler det om endringene i samfunnet og alle valgene vi har. Kanskje er det da ikke sånn at mange valgmuligheter gir frihet. Jeg får assosiasjoner til når jeg skal parkere bilen på en parkeringsplass med mange ledige plasser. Jeg blir alltid forvirret. Jeg føler meg låst i en slags valgsituasjon som jeg ikke har bedt om. Det er mye enklere når det kun er en ledig plass. På en måte føler meg friere når jeg slipper å velge.
På den annen side synes jeg det er et vesentlig gode at vi i dagens samfunn har valgfrihet i forhold til utdannelse, arbeid, bosted, valg av partner, og så videre … Vi har stor mulighet til å planlegge våre liv ut fra hva som er viktig for oss. I helsevesenet for eksempel, er det lagt til rette for at vi selv kan velge fastlege og hvor vi vil gå for ulike typer behandling. Det er goder som de fleste av oss setter stor pris på.
Hva så med alle endringene i samfunnet? På arbeidsplassene mine opplevde jeg gjennom mange år stadige omorganiseringer som innebar nye roller og oppgaver. Noen sluttet, andre begynte, nye prosjekter skulle følges opp, ting skulle gjøres annerledes, mer økonomisk besparende med mer. Målet har vært å være nyskapende, dynamiske og i bevegelse mot stadig nye mål. Som ansatte var vi pliktige til å tilpasse oss lovendringer, endrede rutiner, nye arbeidsmetoder i tillegg til å holde oss faglig oppdatert. Noen protesterte. De ønsket ikke endringene. Jeg har selv også kjent på en slik motstand noen ganger. Det kjente er det trygge. Det er slitsomt å alltid måtte tilpasse seg noe nytt. Thomas Hylland Eriksen beskriver i sin bok Trygghet at «Å være trygg er å ha kontroll. Det dreier seg om å kunne plassere hendelser innenfor en orden eller plan som gjør dem meningsfulle, forventede, forståelige – og på en eller annen måte noe man kan styre utfallet av.» (Eriksen, 2006, s. 34). Det moderne samfunnet kan oppleves uforutsigbart. Enkeltindividet har ansvar for å skape sin egen trygghet. Muligens er det dette også jeg strever med. Når jeg hele tiden er i ferd med å forberede, i mitt hode, alt som skal skje de neste timene. Når jeg stadig sjekker kalenderen, mobilen, sender meldinger eller ringer rundt til kjære og nære. Da driver jeg med trygghetsskapende aktivitet. Jeg vil sikre meg at alt går bra. Og hjernen min bruker mye kapasitet på denne virksomheten. Så mye at jeg ikke klarer samtidig å være til stede i mitt eget liv.
Mennesker i det gamle Østen ønsket å finne en mer helhetlig måte å leve på (Kroese, 2005). Deres overbevisning var klar på at et liv i ubalanse kunne føre til dårlig helse, konflikter og lidelse. Metoder for å skape balanse i kropp og sinn ble utprøvd. Mange erfarte at oppmerksomhetsmeditasjon kunne gi en mental tilstand der man følte seg hel. Metoden har gjennom tiden appellert til ulike grupper i samfunnet. På 1960-tallet dro unge mennesker fra USA, Europa og Australia til India for å lete etter en livsstil som kunne kompensere for de sosiale og yrkesmessige kravene i hjemlandet. De fikk litteratur og instruktører innen meditasjon med seg hjem. Formidlingen av metoden har vært utført på en måte som har tiltrukket seg det moderne mennesket (Kroese, 2005). Man har i dag for alvor fått innsikt i at det kan være et nyttig verktøy for å beholde roen og balansen, og dermed også helsen, i vårt travle samfunn. Ifølge Kroese kan det beskrives som gammel asiatisk visdom for et moderne problem (Kroese, 2005).
Økt livsstyrke
Jeg er ferdig med dagens arbeidsøkt. Bilen er pakket. Min mann og jeg skal ha en velfortjent langhelg på fjellet. Vi ankommer hytta sent på kvelden. Dagen etterpå våkner vi med en egen ro. Ingen ting haster. Vi fyrer opp i ovnen. Vann hentes og varmes. Kaffekjelen settes på. Og mens den godgjør seg, tar vi oss tid til bare å stå og se ut av vinduet. Det er gråvær. Noen tunge skyer ligger over setervollen. De slipper fra seg litt duskregn. Lyngen blinker i orange, rødt og lilla. Noen spredte løvtrær har mistet de fleste bladene. I det fjerne ser vi himmelen blåne. Kanskje er det godvær i sikte. Mens jeg står der, kjenner jeg at skuldrene synker flere hakk. Pusten blir roligere og dypere. Jeg tar inn utsikten, luktene og stillheten. Her på fjellet kan jeg kjenne ro og nærvær. Jeg har ikke så mange valg for dagen. Jeg trenger ikke være tilgjengelig. Kvelden blir brukt til gitarspill, sang og litt strikking. Ingen forstyrrer oss. Vi kan være oppmerksomme i det vi holder på med og i vårt eget liv.
I min tidligere jobb i psykisk helsetjeneste opplevde vi at 79 % av de henviste til tjenesten ble henvist grunnet angst, depresjon eller situasjonsbetinget psykisk lidelse (Akre, 2010). Det er ingen ting som tyder på at dette er en trend som har endret seg. Tvert imot leser vi i faglitteratur og media om en voldsom pågang også av unge som strever med nevnte problemstillinger. Dette er sykdommer som har sterk tilknytning til håndtering av stress og/eller stressrelaterte hendelser. I riktig gammel tid ble mennesker utsatt for andre stressfaktorer enn i dag. Kamp- eller flukt-reaksjonen ble aktivert for å overleve en forbigående fare. I dag blir moderne mennesker utsatt for kroniske stressfaktorer. Det er som om hele samfunnet lider av hyperaktivitet. Vi mangler oppmerksomhet på det som foregår i øyeblikket. Slik livsførsel kan ha negativ effekt på livskvalitet (Kroese, 2005).
Øvelser i oppmerksomt nærvær ser ut til å kunne være et botemiddel i forhold til den moderne livsstilen. Vi mennesker må rett og slett lære på nytt det vi som små barn er eksperter på. Jeg husker meg selv som barn. Jeg kunne stå en halv time på badet for å vaske meg om kvelden. Jeg sto bare der ved vasken og lekte med kluten rundt nede i vannet. Jeg tenkte på alt og ingen ting. Tid og sted var glemt. Jeg var i nuet – i flyten. Det gav en behagelig ro. Det var ikke nødvendig å trene på å være til stede i mitt liv. Jeg kunne det, og jeg gjorde det helt automatisk. Men etter hvert som jeg vokste til, kom nye forventninger, krav og retningslinjer for atferd. Jeg ble formet inn i den moderne livsstilen. Og jeg lot meg avlære å være oppmerksom på meg selv i nået. Jeg tok ikke lenger bevisste valg, men lot meg drive fremover av det jeg trodde alle, inkludert meg selv, forventet av meg. Jeg begynte å stresse og etter noen år begynte kroppen å si ifra. Den gjorde vondt. Det tok mange år før jeg forsto hva den ville fortelle meg. For jeg var så opptatt med å leve livet, trodde jeg. Jeg ville videre og framover, men manglet trening i varhet-oppmerksomhet-bevissthetsprosessen. Helt til det gikk opp for meg – at livet det handler jo nettopp om det som skjer her og nå. Og det er her og nå jeg har mulighet til å ta bevisste valg.
Det er ikke sikkert at øvelser i oppmerksomt nærvær eller mindfulness kan hjelpe meg tilbake til det gode harmoniske liv. Jeg har likevel valgt å gi det et forsøk. Men jeg forstår! Det krever at jeg samtidig tar noen aktive valg for livet mitt. Valg som involverer mine omgivelser og innebærer en bevegelse mot noe annet. Valg som kan gi meg styrke til å tåle livet.
Det er oktober. Det er ukens fridag. Etter grundig vurdering har jeg valgt å søke om 20 % permisjon i et helt år. Jeg går tur rundt Nordbytjernet. Mitt hjemsteds naturperle. Luften er klar og kald. Slik den ofte kan være en fin høstdag. Det er begynt å legge seg is på vannet. Jeg ser noen ender innerst ved bekkeløpet. Så rart at de ikke fryser …
Litteraturliste
Akre, A.-G. D. (2010). Gjør det vondt å vokse? Psykisk helse og lokalsamfunn i rask endring. En undersøkelse i vekstkommunen Ullensaker [Masteroppgave]. Høgskolen i Hedmark.
Aubert, A. (2024). Mindfulness har blitt redusert til en stressmestringsteknikk [Intervju med Vikram Kolmannskog], Medium Magasin, nr. 3, 30–34.
Balderklinikken. (2025). Mindfulness – Kurs i Mindful Yoga. Hentet 03.11.2025 fra https://balderklinikken.no/tjenester/mindfulness/
Bauman, Z. (2006). Flytende modernitet. Vidarforlaget.
Binder, P.-E., & Vøllestad, J. (2010). Å være til stede sammen: Oppmerksomt nærvær i psykoterapi. Tidsskrift for norsk psykologforening, 47(2), 112–117.
Braathen, E. (2009). Helt gresk – om vitenskapsteori og awareness. Norsk Gestalttidskrift, 6(2), 9–25.
Braathen, E. (2011). Å akseptere det som det er – om mindfulness og gestaltterapi. Norsk Gestalttidskrift, 8(2), 1–19.
de Vibe, M., Bjørndal, A., Fattah, S., Dyrdal, G. M., Halland, E., & Tanner‐Smith, E. E. (2017). Mindfulness‐based stress reduction (MBSR) for improving health, quality of life and social functioning in adults: a systematic review and meta‐analysis. Campbell systematic reviews, 13(1), 1–264.
Dundas, I., Binder, P. E., Hansen, T. G., & Stige, S. H. (2017). Does a short self‐compassion intervention for students increase healthy self‐regulation? A randomized control trial. Scandinavian Journal of Psychology, 58(5), 443–450.
Eriksen, T. H. (2006). Trygghet. Universitetsforlaget.
Fridtun, H., & Steinde, H. (2015). Hvordan virker mindfulness? En teoretisk undersøkelse av østlig og vestlig perspektiv på virkningsmekanismer i mindfulness [Masteroppgave]. Universitetet i Bergen.
Gotink, R. A., Meijboom, R., Vernooij, M. W., Smits, M., & Hunink, M. M. (2016). 8-week mindfulness based stress reduction induces brain changes similar to traditional long-term meditation practice – a systematic review. Brain and Cognition, 108, 32–41.
Greenberg, J., Romero, V. L., Elkin-Frankston, S., Bezdek, M. A., Schumacher, E. H., & Lazar, S. W. (2019). Reduced interference in working memory following mindfulness training is associated with increases in hippocampal volume. Brain Imaging and Behavior, 13(2), 366–376.
Grendstad, N. M. (1986). Å lære er å oppdage: prinsipper og praktiske arbeidsmåter i konfluent pedagogikk. Didakta Norsk Forlag.
Haugli, L., & Steen, E. (2001). Kroniske smerter og selvforståelse. Utvikling og evaluering av en læringsmodell som vektlegger kroppen som meningsbærer [Doktorgradsavhandling]. Universitetet i Oslo.
Kabat-Zinn, J. (2013). Full catastrophe living. How to cope with stress, pain and illness using mindfulness meditation (revidert utgave). Hachette uK.
Kroese, A. J. (2005). Oppnå mer med mindre stress: en håndbok i oppmerksomhetstrening (OT). Hegnar media.
Lueke, A., & Lueke, N. (2019). Mindfulness improves verbal learning and memory through enhanced encoding. Memory and Cognition, 47(8), 1531–1545.
Oslo, M. Y. o. M. (2025). Pust. Balanse. Indre ro – Mindfulness: Mindfulness, også kalt oppmerksomt nærvær eller oppmerksomhetstrening. Hentet 03.11.2025 fra https://www.medisinsk-yoga-oslo.no/mindfulness
Riccardi, T. (2025). 8-ukers kurs i stressmestring (MBSR) etter modell av Jon Kabat-Zinn. Hentet 03.11.2025 fra https://trinesyoga.com/mindfulness-mbsr-baerum
SATS. (2025). Begynnerkurs i mindfulness. Hentet 03.11.2025 fra https://www.sats.no/magasin/trening/yoga-fleksibilitet/mindfulness-for-nybegynnerem
Schanche, E., Vøllestad, J., Binder, P.-E., Hjeltnes, A., Dundas, I., & Nielsen, G. H. (2020). Participant experiences of change in mindfulness-based stress reduction for anxiety disorders. International Journal of Qualitative Studies on Health and Well-Being, 15(1), 1776094.
Skottun, A. G. (2022). Om bevissthet og etisk ansvar i gestaltterapi. Norsk gestalttidsskrift, 19(1), 61–69.
VestreViken. (2025). Mindfulness – Gruppebehandling, Klinikk for psykisk helse og rus. Vestre Viken. Hentet 03.11.2025 fra https://www.vestreviken.no/behandlinger/mindfulness-gruppebehandling/
Zangi, H. A., & Haugli, L. (2017). Vitality training – A mindfulness- and acceptance-based intervention for chronic pain. Patient Education and Counseling, 100(11), 2095-2097.