Gammel
Tanker om å aldres
Av: Kjersti Ericsson
Manifest forlag, Oslo 2024, 155 sider.
Omtalt av: Gro Skottun
Publisert i Norsk gestalttidsskrift, 21(2), 116–121. Les artikkelen som pdf her.
Det var bokas tittel, Gammel, som fanget min interesse da jeg så den i en annonse. Ettersom jeg selv er blitt eldre har jeg kjent på et økende behov for å vite mer om hvordan andre erfarer denne aldringsprosessen. Jeg har dessuten tenkt at dette er et område vi ikke berører i NGI sine utdanninger selv om det å eldes er en prosess som alle vil erfare både når det gjelder oss selv eller de rundt oss.
En bok bygd på egne erfaringer
Bokas forfatter, Kjersti Ericsson, er 80 år, pensjonert kriminolog og professor. Hun er en anerkjent forfatter og samfunnsdebattant og har skrevet boka på oppdrag av Manifest forlag. Boka er delt inn i sju kapitler der hvert kapittel tar opp temaer som belyser forskjellige sider ved det å bli eldre. Forfatteren begrunner i første kapittel hvorfor hun skriver denne boka og hva hun vil med den. Hun understreker at dette ikke er en fagbok basert på ny forskning, med systematisk innsamling av data, men en bok bygd på egne erfaringer. I den grad det er utført forskning, er den basert på samtaler med venner og kjente, populært kalt svogerforskning. Hun kaller seg selv «en deltagende observatør i aldringsprosessen» og henter uttrykket fra samfunnsvitenskapen. Hun understreker at hun ikke kan velge bort deltagelsen i observasjonen, slik man kan i samfunnsvitenskapen, fordi hun ikke kan velge bort aldringsprosessen, den opphører ikke før hun dør. Hun skriver at hun vil utforske hva som skjer med mennesker når kroppen aldres, forholdet til andre mennesker og rollen gamle spiller i den store sosiale sammenhengen. Hun har en hypotese om at svarene på denne utforskningen også kan si noe om det samfunnet både unge og gamle er en del av.
Hun beskriver sitt utsiktspunkt for observasjonene ved å fortelle om seg selv, der hun er i eget liv og understreker at det er stor forskjell på hvordan gamle opplever det å eldes, de har imidlertid til felles at alle skal dø en gang. Selv om alle vet det, kommer alderdommen allikevel overraskende på de gamle selv. Hun hevder at alderdommen fører med seg endringer som gnager på identiteten. Hun sammenligner endringsprosessen med det som skjer i puberteten, men forskjellen er at puberteten innebærer utvikling, mens alderdommen medfører avvikling, både sosialt og fysisk. Denne endringen er for mange vanskelig å godta, selv om det ikke er bare trist å bli eldre. Hun fremhever hvordan mange eldre reiser, skaffer seg nye hobbyer, passer barnebarn og har masse fint å gjøre når det ikke er så mye de må gjøre.
Opplevelser av tap
Andre kapittel har hun kalt En periode med tap. Med eksempler fra eget og andres liv beskriver hun hvordan det å bli gammel fylles av opplevelser av tap. Dette kan gjelde det en ikke lenger får til fysisk, som å gå på ski, gå lange turer i skog og mark, reise, eller å høre og se dårligere, få dårlig bevegelighet. Hun utdyper hva tap av livspartner, nære venner og kroppslig aldring kan medføre, og at mange må flytte på institusjon og mister seg selv bit for bit. Hun reflekterer over hvordan det kan være å bli hjelpetrengende og hvordan «bare det å leve» er et arbeid. Hun hevder at alderdommen er den mest eksistensielt utfordrende perioden i livet og at det er hardt arbeid å bevare verdigheten og identiteten i et dagligliv med rutiner og bearbeiding av tap og sorg.
Hun understreker at for gamle oppleves tap forskjellig, og at mange også utforsker nye sider ved livet og gjenopptar kontakt med tidligere venner. For henne personlig har god tid og høy alder medført at gamle minner blir mer nærværende og at hun gjenopplever dem og reflekterer over dem ved å skrive romaner. Livet er ikke slutt før det er slutt. Hun påpeker viktigheten av at eldre skal ha tid og mulighet til å nyte og leve livet som en del av en samfunnskontrakt. Hun henviser her til de franske arbeidernes demonstrasjoner for ikke å få forhøyet pensjonsalder. Hun påpeker tosidigheten ved å bli pensjonert. På den ene siden gis man muligheter for et aktivt og rikt liv med tid til å gjøre det man ikke rakk mens man var i arbeid, og mer tid til. På den andre siden taper man identitet, status, inntekt og for mange meningen med livet.
Mange føler seg dumme og vrange
I kapitlet Å leve i et tidseksil beskriver forfatteren hvordan opplevelse av alder endres når man blir gammel, og hvordan mange gamle føler seg fremmed i dagens kultur. Mange strever med digitale utfordringer, de mangler kunnskap og interesse for å følge med i en tid som stadig er i utvikling. Ericsson påstår at gamle blir en minoritet som lever i et tidseksil der det forventes at gamle skal integrere seg i det nye. Mye som kanskje føles som velkomne forenklinger av hverdagen for yngre mennesker, kan føles som unødvendige komplikasjoner for gamle. Forfatteren tror ikke alt er et framskritt når betjeningen forsvinner fra luke eller disk og det meste må løses via en app. Mange føler seg dumme eller vrange hvis de ikke får til det de andre klarer, når de bruker lang tid på å betale i butikken, lager køer i trapper eller foran kassen. Hun påpeker også at alderdommen kan være et minneeksil, der gamle har mange minner de etter hvert ikke har noen å dele med. Tiden gamle har vokst opp i, både materielt, kulturelt og politisk, er annerledes enn for de senere generasjoner og når venner og familie blir borte, er det få å dele disse minnene med. Ettersom begravelsene blir tettere og tettere og er en påminnelse om at døden kommer nærmere, er de samtidig en sosial begivenhet der gamle har sjanse til å møte venner og kjente. Begravelsene kan derfor fungere som en nyhetsbørs, en bekreftelse på felles verden og verdier.
I de to neste kapitlene Gamle folk snakker om sykdom og Å bli en omsorgsbyrde skriver forfatteren om to temaer som er velkjente for både gamle og deres familie og venner. Å være sammen med eldre mennesker kan for mange bli en påkjenning fordi de stort sett snakker om seg selv og egen helse. Ericsson beskriver hvordan enkelte institusjoner forsøker å stoppe sykdomsprat, mens andre ser på det som viktige arenaer for eldre til å dele sine erfaringer. Uansett endres kroppen i aldringsprosessen og denne endringen medfører sykdom, skader og begrensinger som det er naturlig at gamle har behov for å snakke om. Det knytter seg bekymringer, redsel og skam til kroppslige forandringer, og det er naturlig for eldre å snakke om disse sidene av livet. Sykdom og aldring fører også til økende behov for hjelp enten i hjemmet eller på institusjon. Forfatteren er opptatt av hvordan prosessen fra å være selvhjulpen til å måtte ta imot hjelp kan være utfordrende både for de gamle og for deres omgivelser.
På vei mot et todelt helsevesen
Hun beskriver også utfordringene som er i dagens samfunn med et hjelpeapparat som ikke fungerer og spriket som er mellom behov for å få hjelp og det kommuner og stat kan tilby. Det er opplysende å lese hennes henvisninger til hvordan politiske beslutninger, som samhandlingsreformen i 2012 og Helsepersonellkommisjonens rapport i 2023, har fått store og negative konsekvenser for pleie og omsorg av eldre. Dette er viktig bakgrunnsinformasjon for å forstå den situasjonen mange eldre, deres pårørende og hjelpeapparatet møter når forventninger til hjelp ikke blir innfridd. Forfatteren bringer inn eget sosialpolitisk ståsted der hun støtter motmeldingen til helsepersonellkommisjonens konklusjon som kom i 2023. Motmeldingen er uenig med kommisjonens konklusjon som sier at samlet helse- og omsorgspersonell ikke skal øke vesentlig utover dagens nivå. I motmeldingen hevdes det at det tvert imot er «et stort gode for samfunnet vårt og en betydelig og grunnleggende verdiskapning når flere sykdommer og flere pasienter blir behandlet, så både levealder og folks livskvalitet øker». Ericsson skriver at kommunene ikke klarer å følge opp det som pålegges dem av staten, og at vi er på vei til å få et helsevesen som blir stadig mer avhengig av at pårørende følger opp sine gamle familiemedlemmer eller betaler private for å få hjelp. Helsevesenet beveger seg i en retning av å bli mer todelt, der de med god råd får privat pleie og behandling og et statlig utarmet tilbud til de som ikke har råd til noe annet. Hun beskriver også hvordan pårørende til eldre sliter seg ut, strever med dårlig samvittighet og at dette tærer på forholdet mellom hjelperne og de gamle.
Kritisk til «arbeidslinja»
I kapittelet Du skal jobbe lenge og holde deg frisk har forfatteren et historisk tilbakeblikk på feministbevegelsens kamp på 70-tallet for retten til å arbeide og opprettelsen av daghjem for alle barn. Hun beskriver hvordan hun og andre kvinner fant forskjellige løsninger for barnepass mens de selv var på jobb. Hun siterer paragraf 110 i Norges lover som sier: «Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for at kvart arbeidsført menneske kan leve av arbeidet sitt eller næringsverksnemnda si. Den som ikkje sjølv kan forsyte seg, har rett til stønad frå det offentlege» (s.115). Hun er kritisk til det som i den politiske debatten kalles «arbeidslinja» der tanken er at eldre må stå lengst mulig i jobbene sine. Dette er ikke ment for å sikre menneskers arbeidsrett, men for å unngå og bruke mer penger enn nødvendig på stønader og trygd. Hennes pensjon vil ikke bli rammet av myndighetenes endring av lover og regler for pensjonsalder og rettigheter, men det vil ramme generasjonene etter henne.
Et avsnitt i kapitlet med overskriften Ansvar for egen alderdom undrer hun seg over tankegangen til politikere og om valg og vilje er i ferd med å spre seg fra pensjonspolitikken til eldrepolitikken. Hun referer til en uttalelse av helsepersonellkommisjonens leder Gunnar Bovim: «Hvis alle kan utsette ett år å bli hjelpetrengende, vil dette være en stor besparelse for samfunnet» (s. 120). Dette er etter hennes mening uttrykk for et syn om at det er ens egen skyld at man eldes og at en selv har ansvar for å trene, spise sunt, holde hjernecellene i trim og så videre. En bør skamme seg over å eldes og påføre samfunnet store utgifter. Hun skriver videre om kommisjonens understrekning av at det vil være «begrensende valg» innenfor helsetilbudene i fremtiden og at dette må ansatte og befolkningen ellers akseptere og leve med. Hun drøfter videre konsekvensene av disse politiske føringene for de gamle og hevder at denne gruppen kan være lei av alltid å være flinke og lojale og at de som andre, kan ha behov for fest og moro og ikke alltid leve så sunt. De gamle i dag tilhører opprørsgenerasjonen fra 70-tallet og mange eldre kan ha lyst til å gjøre opprør mot alt man bør, må og skal. Svært mange gamle gjør faktisk hva de kan for å ta vare på egen helse og har stor glede av nettopp å gjøre det. Hun påpeker også diskrepansen mellom Helseforetakenes syn på hva som er bærekraftig helse- og eldrepolitikk, og hva hun tenker er en bærekraftig helsetjeneste med en trygg og tilgjengelig tjeneste som sikrer befolkningens behov for medisinsk hjelp og omsorg. I stedet er det helseforetakenes behov for budsjettbalanse og inntjening som definerer bærekraft eller ikke.
Eldrebølgen – en trussel?
I det siste kapitlet: Finnes det en verdig rolle for gamle i et samfunn som vårt? utforsker hun nettopp dette spørsmålet. Hun viser til samfunnsdebatten om hvordan «eldrebølgen» er en trussel for samfunnet, hvordan stereotypier om gamle ofte dominerer holdninger i befolkningen og politikken. Det er sjelden gamle blir rost for noe fordi de er gamle, som regel kommer rosen når man bryter med alderdommen, virker yngre og sprekere enn andre. Det er forskjell på hvordan en blir møtt som individ og som del av en kategori. For folk som ikke vet noe om deg, reduseres du til én altoverskyggende identitet, den som synes utenpå: gammel.
I dagens samfunn har ikke hjelpetrengende høy verdi. Avslutningsvis skriver hun at samfunnet må endre syn på dette, vi må få troen på at også gamle og hjelpeløse har en verdi og noe å bringe inn i en verden der alt går så fort. Gamle bør anerkjennes for at de har vært med på å bygge opp det samfunnet vi lever i og kunne nyte sitt «otium», få respekt og verdighet. De er voktere av en tradisjon som tidsvitner og kan bringe inn nye og gamle refleksjoner. Hun mener det er mye verdifullt å hente når man lytter til de levde erfaringene til dagens gamlinger.
Ingen skam å være gammel!
Da jeg begynte å skrive denne omtalen tenkte jeg at det skulle være en enkel oppgave, boka var ikke så tykk og jeg hadde rimelig god oversikt over tema. Men etter hvert som jeg leste, erfarte jeg at det var mange lag av kunnskap som formidles, forfatteren gir et innblikk i både samfunnspolitiske, sosiale og personlige forhold. Det har vært vanskelig å velge ut hva som er viktigst, hvert kapittel er spekket med en blanding av fakta, erfaringer og refleksjoner over temaet kapittelet omhandler. Forfatteren klarer i et enkelt språk, å formidle kompliserte politiske, eksistensielle, verdirelaterte og følelsesmessige forhold i samfunnet i dag. Noen ganger skriver hun tørt og konsist, andre ganger bruker hun humor, metaforer og treffende ord og uttrykk. Hun velger for eksempel konsekvent å kalle eldre mennesker for gamlinger og mener det ikke er noen skam å være gammel. Gjennom å skrive denne boka viser hun verdien og viktigheten av at hennes kunnskap og livserfaring som gammel blir formidlet.
Boka handler om å bli gammel i Norge, og forfatterens behandling av dette tema har gitt meg en bedre forståelse av utfordringene som venter meg som eldre. Å være gammel i Norge er både fint og forferdelig, helt avhengig av hvilken situasjon den enkelte befinner seg i, og hvordan alderdommen utvikler seg. Jeg har selv vært med på å kjempe for et samfunn der vi alle skulle ha rett og plikt til å arbeide og motta pensjon. Jeg har ingen ønsker om at mine barn eller min mann skal bli pleiere for meg. Jeg har tidligere ønsket og tenkt at det ville være kommunalt ansatte som skulle gjøre det og at institusjonene for eldre ville være gode steder å være. I dag er jeg i tvil om det er realistisk og ønskelig. Denne boka viser med stor overbevisning hvor eldreomsorgen er på vei selv om den omhandler så mye mer enn det. Jeg tenker dette er viktig lesing for alle som jobber profesjonelt med mennesker, enten de er gestaltterapeuter eller offentlig ansatte.