Å vippe på stolen som terapeut og forsker

Autoetnografi som forskningsmetode på gestaltterapi

Av Kari Moe Jacobsen

I denne artikkelen vil jeg belyse en forskningsmetode som jeg mener egner seg godt til forskning på gestaltterapi: autoetnografi. Autoetnografi er både en vitenskapsteoretisk, metodisk og praktisk tilnærming der subjektive erfaringer forstås som en kilde til kunnskap. Forskerens egne erfaringsbaserte kunnskap inkluderes sammen med andre kunnskapsformer til å reflektere over kulturelle, sosiale og politiske forhold. Terapeuten og forskeren er i seg selv interessante kilder til kunnskap. Autoetnografi kan også beskrives som en form for motstand mot et smalt kunnskapsbegrep innen forskning og utdanning der subjektive erfaringer gis liten plass. I denne artikkelen presenterer jeg både autoetnografi teoretisk, og jeg forsøker meg på å skrive autoetnografisk.

Nøkkelord: autoetnografi, erfaringsbasert kunnskap, forskningsmetode

Innledning

Forskning og forskningsbasert kunnskap har blitt ord og begreper som brukes for å gi legitimitet til noe, på bekostning av noe annet. Politikere og beslutningstakere understøtter sine argumenter og meninger med «forskning viser at…». Kunnskap gir makt, og makt gir kunnskap. Noen former for kunnskap hevdes å være viktigere og riktigere enn andre former for kunnskap. Vi lever i en tid og i et samfunn som har skapt et strengt kunnskapshierarki.

Forskning på gestaltterapi er viktig. Ikke bare for at gestaltterapi skal kunne hevde seg som en valid psykoterapeutisk retning i en tid der det offentlige helsevesenet stadig snevrer inn forståelsen av helse og uhelse, valide behandlingsformer og skaper stadig strammere rammer. Også fordi ethvert fagfelt trenger å vokse gjennom systematisk utforsking og læring. Hvordan vi forsker på gestaltterapi og hvilke forskningsmetoder vi bruker er viktig. Det kan være fristende å forsøke å tilfredsstille kunnskapskrav som tar utgangspunkt i naturvitenskapen for å dokumentere effekt av psykoterapi, fordi det er denne typen kunnskap som verdsettes høyest og som gis størst legitimitet. Samtidig er dette ikke i tråd med hva gestaltterapi er. Gestaltterapi kan ikke, som for eksempel kognitiv atferdsterapi, systematiseres i protokoller og manualer. Kvantitativ forskning på gestaltterapi er krevende – for hva er det egentlig som kan måles objektivt når vi i bunn og grunn verdsetter den subjektive opplevelsen og fenomenologisk utforsking av den?

At det er krevende, og kanskje lite fruktbart, å legge naturvitenskaplige prinsipper til grunn når vi forsker på gestaltterapi, betyr ikke at vi ikke kan styrke forskningen på gestaltterapi. Det betyr at vi må tydeliggjøre hvilke forskningsmetoder som er hensiktsmessige. Det kan bety å bryte med dagens kunnskapshierarki. Det kan bety å presentere kunnskap på andre måter og å utvikle annen type kunnskap enn den som gis størst legitimitet i dag. Psykoterapi handler om veldig mye mer enn en medisinsk og naturvitenskapelig forståelse av mental helse og uhelse. Gestaltterapi gir rom for å utforske, utvide og anerkjenne den levde erfaringen av å være menneske. Dette kan ikke og bør ikke begrenses til trange rammer. Erfaringsbasert kunnskap og vitenskap kan utmerket godt innpasses i hverandre – vitenskap er systematisk kunnskapsutvikling – det lar seg gjøre på individ- og gruppenivå ved at man har metoder for å skape, analysere og tolke data (Karlsson et. al., 2021).

I denne artikkelen vil jeg belyse en forskningsmetode som jeg mener egner seg godt til forskning på gestaltterapi: autoetnografi. Jeg vil understreke at jeg ser på autoetnografi som én av flere interessante og mulige forskningsmetoder i gestaltterapi. Jeg tenker at autoetnografi faktisk allerede brukes en god del i forskning og andre publikasjoner om gestaltterapi, uten at vi nødvendigvis er bevisst på at det er en forskningsmetode, og at vi kan gjøre mer av dette. Og samtidig håper jeg å bidra til en bredere faglig diskusjon og engasjement i hvilke forskningsmetoder som egner seg for gestaltterapi.

Forskningsmetode og gestaltterapi

Fenomenologi er en grunnpilar i gestaltterapi, både som filosofi, som terapeutisk holdning og som forskningsmetode. Særlig relevant er koblingen mellom sansevarhet og bevissthet, der erkjennelse går gjennom sansene med fokus på beskrivelse heller enn forklaring (Skottun & Krüger, 2017). I arven etter Husserl har to retninger oppstått innen fenomenologi: deskriptiv og hermeneutisk fenomenologi (Finlay, 2009, 2012; McLeod, 2011). Begge retninger følges i dag i forskning på gestaltterapi og i gestaltterapuetisk praksis (Visnes, 2022, s. 26). Filosofer og forskere har siden Husserls tid diskutert hvordan fenomenologisk filosofi kan gjøres til forskningsmetode, og det finnes i dag mange ulike retninger.

Visnes (2022, s. 26) posisjonerer seg som en hermeneutisk fenomenolog og argumenterer samtidig for at mye praksis og forskning på gestaltterapi i Norge, særlig ved Norsk Gestaltinstitutt, følger deskriptiv fenomenologi. Finlay (2009) argumenterer for at det er konsensus rundt behovet for fenomenologiske forskningsmetoder som inkluderer både fenomenet og den subjektive koblingen mellom forskeren og forskningsobjektet. Finlay beskriver videre den fenomenologiske holdningen som «en slags dans mellom reduksjon og refleksivitet» (Finlay, 2011 s. 74, min oversettelse). Forskerens perspektiver, bakgrunn og erfaringer – gjort eksplisitt gjennom en refleksiv holdning – påvirker forskningen.

Som terapeut og som forsker er en fenomenologisk tilnærming nyttig for meg. Og samtidig dukker jeg, meg og mitt, tydelig opp. Jeg tror ikke at en rent deskriptiv fenomenologi er mulig – jeget som opplever fenomenet er ikke nøytralt. Som Finlay (2009, s. 11 sitert i Visnes, 2022, s. 26) uttrykker det: «Vi opplever en ting som noe som allerede har blitt fortolket». Derfor vil jeg argumentere for at det subjektive perspektivet til terapeuten og forskeren i seg selv er interessant og relevant.

Utspringet fra fenomenologien plasserer gestaltteori tydelig innenfor postmodernismen og anerkjennelsen av det subjektive. I tillegg har gestaltteori fokus på den postmoderne endringen fra forklaring og verifisering til en dialogisk tilnærming der kunnskap forstås som en pågående prosess og ikke et produkt, og der skillet mellom rollene som teoretiker, forsker, kritiker, aktivist og skyteskive viskes ut (Visnes, 2022).

Kolmannskog (2019, s. 34) viser at det har skjedd viktige endringer innen forskning på psykoterapi de siste årene. Forskningen domineres ikke lenger av positivismen, men kjennetegnes av metodepluralisme og at kvalitativ forskning har fått en høyere status. Kolmannskog (2019, s. 35) trekker frem relevansen av kasusstudier i forskning på psykoterapi generelt og gestaltterapi spesielt. Kasusstudier har en lang tradisjon innen psykoterapeutisk praksis og forskning, og tillater forskeren å studere et fenomen i dybden og i en virkelig kontekst. Kolmannskog (2019) viser hvordan pragmatiske kasusstudier har blitt mer institusjonalisert som metode på den avsluttende eksamensoppgaven på gestaltterapistudiet ved Norsk Gestaltinstitutt, og hvordan et større fokus på en systematisk og strukturert tilnærming bidrar til å styrke den vitenskapelige kvaliteten på forskningen. Denne tilnærmingen ved Norsk Gestaltinstitutt bygger særlig på McLeod (2010), som også argumenterer for viktigheten av refleksivitet – å dele nok informasjon om forskere selv til å kunne tydeliggjøre sin posisjonering.

Det kan allikevel oppfattes som at refleksivitet er en funksjon for å tydeliggjøre subjektivitet – som for å unnskylde den eller problematisere den. Jeg vil argumentere for at refleksivitet ikke bare er en holdning til hvordan vi som forskere påvirker feltet og informanten(e). Forskerens posisjon og påvirkning på forskningen trenger ikke bare tydeliggjøres, problematiseres eller forklares bort – den kan i seg selv være interessant og relevant kunnskap. Og det er her jeg argumenterer for at autoetnografi som forskningsmetode kan ha noe å tilføre forskning på gestaltterapi.

I en autoetnografisk tilnærming, står forskerens subjektive erfaringer og opplevelser i sentrum og gis verdi. Forskeren gjør datainnsamling gjennom å være situert i en kulturell-, politisk- og samfunnskontekst og ved å være til stede i en situasjon (Chew-Helbing, 2022). Gjennom fenomenologisk forskning på gestaltterapi kommer fenomenene som oppstår i relasjonen mellom klient og terapeut i fokus. Gjennom autoetnografisk forskning kommer terapeuten/forskeren selv i fokus. Jeg vil argumentere for at dette er av høy relevans for forskning på gestaltterapi av flere årsaker.

Terapeuten trekkes i økende grad frem som den viktigste variabelen i resultatene av psykoterapi, og terapeuten er derfor i økende grad fokuset i forskning på psykoterapi. Hvem terapeuten er og hva terapeuten gjør blir derfor svært relevant i forskning på alle former for psykoterapi (Wampold & Brown, 2015; Barkham et al., 2017; Wampold et al., 2017; Chew-Helbing, 2022).

Terapeutens subjektive erfaringer både i terapirommet og utenfor terapirommet kan i seg selv gi opphav til interessante innsikter og erfaringsbasert kunnskap. Gestaltterapeuter er i tillegg også ofte selv klienter i terapi, i det minste har de en gang vært det. Terapeuter som selv går i terapi, er i større grad i stand til selv å identifisere, utforske og få innsikt i sin egen prosess på andre måter enn klienter som ikke selv er terapeuter. Dette er interessante og relevante perspektiver. I tillegg deltar terapeuten aktivt i veiledning og i dialog og diskusjon med kollegaer som bidrar til å heve den erfaringsbaserte kunnskapen. Terapeuten er i en helt unik posisjon både som forsker og informant. Ved å bruke meg selv som både forsker og informant, sitter jeg tettere på innsikten og kan lettere fange opp og observere det som blir figur.

Autoetnografi som forskningsmetode

Autoetnografi er både en vitenskapsteoretisk, metodisk og praktisk tilnærming basert på ulike fag- og forskningstradisjoner med vekt på kvalitativ metodologi der subjektive erfaringer forstås som en kilde til kunnskap. Forskerens egne erfaringsbaserte kunnskap inkluderes sammen med andre kunnskapsformer til å reflektere over kulturelle, sosiale og politiske forhold (Karlsson et. al., 2021; s. 9). Hvis ordet deles opp i tre deler, kan det også gi en slags ramme for hva autoetnografi kan være. Auto: ta utgangspunkt i det subjektive og egne erfaringer. Etno: å sette det subjektive og den erfaringsbaserte kunnskapen i sammenheng med kulturelle, sosiale og politiske kontekster. Grafi: mangfoldige uttrykk kan benyttes for å formidle denne utforskingen (tekst, bilder, film, sang, stand-up, poesi) (Karlsson et. al., 2021).

Og samtidig utfordrer autoetnografi ønsker om enkle definisjoner og kan beskrives som en form for motstand mot et smalt kunnskapsbegrep innen forskning og utdanning, der de subjektive erfaringer gis liten plass og der kunnskap ofte presenteres som noe som finnes «der ute», et helt annet sted utenfor oss selv. Forskere som jobber autoetnografisk gjør det ofte fordi de kjenner på et ubehag eller en uro over at noe «må» være «sånn», et ubehag ved å ekskludere viktig kunnskap fordi det ikke passer inn i gitte rammer (Karlsson et. al., 2021, Lofthus, 2020).

Mange vil hevde at autoetnografi er mye mer enn en forskningstilnærming. Det handler om måter å leve på, og hvordan man kan være i relasjon til seg selv, andre og verden (Bochner, 2020, Grant, 2020). Det handler om å stille spørsmål og om å omfavne usikkerhet på ulike områder i livet (Karlsson et. al., 2021). Bochner (2020) beskriver det som at autoetnografi er en måte å leve på som vokser ut av tvil og uvisshet. Å leve er uvisshet.

Autoetnografi har som mål å skape uttrykk som inviterer mottakeren til å bli både intellektuelt og følelsesmessig berørt gjennom gjenkjennelse og resonans og samtidig utfordre forståelser av kunnskap samt forestillinger og praksiser som ofte blir tatt for gitt (Karlsson et. al., 2021). Adams et. al. (2015) beskriver fire grunnleggende forhold som sentrale i hvorfor man bør gjøre autoetnografi:

For å utfordre, bidra til eller utvide eksisterende forskning og teori
For å omfavne sårbarhet som en måte å forstå følelser på og for å bedre det sosiale liv
For å forstyrre tabuer, bryte stillheten og heve marginale stemmer
For å gjøre forskning tilgjengelig for ulike grupper

Autoetnografi kan beskrives som en tilnærming og holdning som gir forskningen og forskeren et samfunnsansvar for å gjøre godt og bidra til rettferdighet, utfordre og stille spørsmål ved det etablerte. Grant (2014) beskriver et formål med autoetnografi som «troubling the world», som overføres til norsk av Karlsson et. al. (2021 s. 27) som å utfordre eller «trøble» verden. Det handler om mer enn et opprør mot et snevert syn på hva vitenskap er og hva relevant kunnskap er. Det handler også om aktivisme for å fremme marginaliserte stemmer, bryte ned tabuer og bidra til større forståelse, respekt og inkludering i samfunnet.

Autoetnografi i forskning på gestaltterapi

McLeod (2010) argumenterer for at autoetnografi som metode innenfor narrativ kasusforskning er både viktig og relevant, men at dette er lite utbredt innen forskning på psykoterapi. Over et tiår senere, argumenterer Chew-Helbing (2022) for at dette fortsatt er tilfelle. Hun presenterer i sin artikkel både argumenter for hvorfor autoetnografi er av høy relevans for forskning på gestaltterapi, og hun gir et eksempel på autoetnografi som springer ut fra et terapeutisk arbeid.

Autoetnografi åpner for mer personlige og kreative former enn tradisjonelle forskningspublikasjoner. Teksten kan invitere leseren inn i et terapeutisk forhold, hvor forståelsen av teksten avhenger av om leseren er i stand til å utforske sitt eget liv samtidig med at lesingen finner sted. I møte med teksten kan leseren reflektere over sine egne erfaringer, holdninger, samt over samfunnsstrukturer (Baarts, 2012; Karlsson et. al., 2021). Chew-Helbing (2022) illustrerer én mulig måte for å bruke autoetnografi som tilnærming til forskning på gestaltterapi, der et møte mellom terapeut og klient utforskes. Denne tilnærmingen likner ganske mye på en del forskning og gestaltterapeutiske tekster på norsk. Det kan kanskje hevdes at mange gestaltterapeuter og gestaltister i Norge som skriver aktivt om sitt arbeid, driver med en form for autoetnografi. For eksempel tenker jeg at mange av Kolmannskogs tekster, kanskje særlig «Den tomme stolen», har autoetnografiske elementer. Ved å anerkjenne dette kan vi også videreutvikle vår egen metode og samtidig bidra til utvikling av autoetnografi som felt.

Autoetnografi tydeliggjør de kulturelle, sosiale og politiske kontekstene mer enn vi ofte gjør i fenomenologiske tilnærminger. Dette var for eksempel den viktigste tilbakemeldingen jeg fikk fra fagfeller etter at de hadde vurdert denne artikkelen, og jeg syntes det var en svært god tilbakemelding som ga meg nye perspektiver og styrket artikkelen. Visnes (2022, s. 26) skriver at i en deskriptiv fenomenologisk metode savnet hun å kunne sette erfaringen her og nå i en kontekst. I et psykoterapeutisk perspektiv kan jeg tenke at konteksten er individets subjektive erfaringsbakgrunn. Og samtidig vil jeg argumentere for at den større samfunnskonteksten – kulturell, sosial og politisk kontekst – er viktig å belyse og kan styrke forskningen. Min refleksivitet styrkes ved at jeg samtidig kan beskrive noen av samfunnstrukturene jeg posisjonerer meg innenfor – og si noe om hvem jeg er, i relasjon til hvilke samfunnsstrukturer. Hvilke samfunnsstrukturer gir meg makt og privilegier, og hvilke samfunnsstrukturer marginaliserer meg – og hvordan?

Noen erfaringer kan ikke observeres av utenforstående – de er for intime og sensitive til å bli delt med en utenforstående forsker (Karlsson et. al., 2021). Noen erfaringer vil også kunne være så intime og sensitive at det vil være vanskelig for en klient å dele dem med en terapeut. Og enda vanskeligere vil det være for klienten å bli informant, og terapeuten forsker, for å formidle disse erfaringene. Her kan de doble rollene som terapeut og forsker fort havne i etiske dilemmaer. Klienten kan føle seg eksponert, skamfull og bedømt ved å delta som informant i slik forskning (Bochner & Ellis, 2016; Chew-Helbing, 2022). Og samtidig kan forskning på disse erfaringene og temaene ha stor samfunnsmessig verdi, særlig for å berike, utdype og nyansere erfaringer som sjelden snakkes om offentlig (Karlsson et. al, 2021).

Terapeuten kan selv tilhøre marginaliserte grupper, ha erfaringer som er marginaliserte, kan utfordre eksisterende normer og oppfatninger i samfunnet, forstyrre tabuer, men som kan bidra til større forståelse og inkludering i samfunnet dersom disse belyses. I tilfeller der terapeuten for eksempel tilhører en minoritetsgruppe eller har erfaringer som det er viktig å belyse for samfunnet, så kan terapeuten velge å skrive om seg selv, heller enn å skrive om en klients erfaringer. En slik tilnærming kan beskytte sårbare klienter, men samtidig gjør den terapeuten mer sårbar. Short (2013) beskriver dette som «sårbarhet med formål» (min oversettelse fra engelsk). Det ligger aktivisme og et bevisst valg i å gjøre seg selv sårbar i denne konteksten, for å fremme rettferdighet og bidra til å bryte ned stigma, tabuer, ekskluderende og marginaliserende samfunnsnormer.

Min inngang til autoetnografi

I arbeidet med den avsluttende eksamensoppgaven på gestaltterapistudiet ved Norsk Gestaltinstitutt tenkte jeg at jeg kunne gjøre nytte av min tidligere forskningserfaring. Jeg har tidligere skrevet en doktorgrad i ledelse, innovasjon og entreprenørskap. Og jeg tenkte at metodetilnærmingen jeg brukte for det empiriske arbeidet med doktorgraden, var direkte overførbart til arbeidet med den avsluttende eksamensoppgaven på gestaltterapistudiet. Jeg gjorde en kvalitativ multippel kasusstudie, der hvert kasus utgjorde et individ. Dette er relativt uvanlig innenfor dette fagfeltet, fordi individbaserte kasus er ansett for å være en mindre rigorøs tilnærming. Jeg møtte mye motstand og kjente på et stort ubehag i dette forskningsarbeidet. Ubehaget bunnet i at min interesse lå i det subjektive, erfaringsnære og av utforskning av fenomener i dybden, heller enn abstraksjon og systematisering. Hver gang jeg prøvde å sortere virkeligheten inn i bokser med rette linjer, så tøt den ut i sprekkene. Jeg kjente på en stor uvilje mot at dybden og fylden i den levde erfaringen ikke var ansett som legitim, relevant eller gyldig kunnskap. Denne bakgrunnen hadde jeg med meg da jeg skulle skrive eksamensoppgaven, og jeg ble veldig engasjert i hvordan vi forsker på gestaltterapi.

I arbeidet med eksamensoppgaven møter jeg imidlertid raskt på noen av de samme utfordringene og det samme ubehaget jeg opplevde i arbeidet med doktoravhandlingen. Forskningen jeg har gjort sammen med min klient følger ikke en rigorøs kasusmetode. Og jeg kjenner motstand mot å gjøre metoden min mer «rigorøs» – for jeg tenker med én gang på hva som vil gå tapt i dette forsøket på å leve opp til en standard for hva som er «god» forskning og hva som er «gyldig» kunnskap og hva som ansees som vitenskap. Jeg tenker at det forventes at vi skal drive forskning og kunnskapsproduksjon som passer inn i kunnskapshierarkiets forventninger – heller enn at vi yter motstand og viser andre måter å jobbe på – og skaper kunnskap.

Jeg oppdager boken til Karlsson et. al. (2021) Hva er autoetnografi? og setter meg ned på en kafé med denne boken. Der blir jeg sittende totalt oppslukt i time etter time. Det er som om disse forskerne jeg aldri har møtt før, er mine nære venner. De setter ord på det ubehaget jeg har kjent på, og de systematiserer de tankene og refleksjonene som har surret rundt i meg. Noen deler mine erfaringer og tanker. Og noen mener at en helt annen tilnærming ikke bare er mulig, men også verdifull. Jeg smiler fra øre til øre og guler ut nesten hele boken mens jeg sluker den i løpet av en ettermiddag.

Jeg begynner å søke etter autoetnografi i forskning på gestaltterapi, og jeg finner veldig lite som eksplisitt bruker autoetnografi som metode. Samtidig tenker jeg at mye av det jeg leser av ulike publikasjoner på gestaltterapi kan beskrives som autoetnografi. Jeg bestemmer meg for å prøve å skrive autoetnografisk, med en mer eksplisitt kobling til autoetnografi som forskningsmetode.

Mitt forsøk på å skrive autoetnografisk

I det jeg går inn i rollen som forsker og skal forske på enkeltpersoner og deres historie, vekkes det et dypt ubehag og en uro i meg. Jeg kjenner både på den vanskelige balansegangen i å skrive om personer og deres opplevelser som er av nytte og interesse for samfunnet å vite om – og å ivareta disse personenes behov og ikke gjøre dem mer sårbare ved å forske på dem. Jeg reflekterer også over hvilken plass i forskningen jeg selv tar som forsker – og jeg kjenner på ubehaget i hvor sårbart det er å vise meg frem. Det er mer behagelig å gjemme meg bak forskningen, og samtidig føles dette feil for meg. Og jeg kjenner en sterk trang til å gjøre opprør mot de trange rammene for hva som anerkjennes som valid kunnskap og å bringe inn mer av erfaringene som ikke passer inn i de trange rammene. Gjennom tre situasjoner vil jeg forsøke både å dele disse erfaringene og å illustrere hva etnografi kan være. Jeg deler først av min erfaring som doktorgradsstudent, så av min erfaring som gestaltterapistudent, og til slutt om min erfaring med å skrive denne artikkelen.

Doktorgradsstudenten i Mexico City

Jeg står ved inngangen til bygningen der jeg har leid en leilighet for sommeren. Jeg bor i 11. etasje med panoramautsikt over byen. For meg er det relativt rimelig å leie denne leiligheten, midt i Mexico Citys hipster-nabolag, og jeg har gledet meg stort hver morgen når jeg har våknet til utsikten over byen. Jeg har latt være å trekke for gardinene, så jeg skal våkne med denne utsikten og til soloppgangen. Jeg har kost meg når jeg har tatt heisen ned og gått en tur langs de grønne gatene og satt meg på min favorittkafé for å spise frokost. Flere kvelder har jeg sittet på baren i første etasje i bygningen der jeg bor og bare tatt inn atmosfæren, sett ut over plassen med en ikonisk fontene og reflektert over livet og over forskningen min.

Nå står jeg foran bygningen og kjenner ubehaget vokse i magen. Jeg kjenner kvalmen stige opp fra magen. Jeg trekker pusten raskt og kjenner meg svimmel. Jeg snur meg igjen og vinker til Pedro som er på vei til å krysse gaten, på vei hjem, til en helt annen del av byen, på vei til et helt annet liv. Han har fulgt meg hjem, for han ville ikke at jeg skulle ta metroen alene etter at det hadde blitt mørkt. Jeg kan bare vagt forestille meg hvordan hjemmet hans ser ut, for han vil ikke ta meg med dit. Han blir ikke overrasket over hvor jeg bor. Jeg ser for meg at han tenker at jeg hører hjemme her. Og han takker høflig nei til min invitasjon til å ta en øl i baren i første etasje. Han hører ikke hjemme her. «Vi sees i morgen», sier han og smiler og vinker.

Jeg setter meg ved et bord på baren i første etasje, tar frem notatboken og pennen min. Kvalmen vokser i meg, og jeg blir redd for at jeg skal spy utover bordet. Jeg føler meg skitten. Skitten på utsiden etter å ha tilbrakt hele dagen i et av Mexico Citys mest trafikkerte veikryss sammen med Pedro. Jeg har vært med han på jobb, og jeg føler meg dekket av svevestøv fra trafikken blandet med stekeos fra tacoene som ble tilberedt og solgt rett ved siden av oss hele dagen. Jeg føler meg fylt opp av lyder og lukter av byen. Biler som tuter, bremser, går på tomgang, spiller musikk. Mennesker som roper, løper, synger, snakker. Lukten av kjøtt og tortillas som stekes og varmes på gassbluss. Lukten av matavfall som råtner i solsteken. Lukten av eksos, bensin, svette, parfyme, moden mango som er i sesong, jacaranda-trær. Jeg føler meg skitten og dekket av alt dette, som et lag som ligger utenpå meg, som jeg kan skylle av meg i dusjen der oppe i 11. etasje. Og som et lag som har klistret seg fast på innsiden av meg. Men det er ikke dette som gjør meg kvalm.

Kvalmen jeg kjenner, kommer fra å bli konfrontert med hvor privilegert jeg er. Det har vært en lang dag, fra 7 til 7 har Pedro og jeg stått i den lille improviserte boden hans, i det hektiske veikrysset. Og jeg kan ta heisen opp nå, dusje av meg dagen og legge meg med den fine utsikten over byen. Kanskje sette meg ved skrivebordet foran vinduet og skrive litt først. Kanskje bestille en pizza og få den levert opp dit. Og Pedro er fortsatt ikke hjemme. Dagen hans er fortsatt ikke over. Han kommer ikke hjem til utsikten, dusjen, det rene sengetøyet, eller pizzaen. Jeg er fra før selvfølgelig klar over hvor privilegert jeg er, men det er som om det slår luften ut av meg i dette øyeblikket. Og jeg blir kvalm fordi jeg innser at fra min privilegerte posisjon, så gir jeg ikke til Pedro, men jeg tar fra ham.

Jeg er på mitt siste feltarbeid til doktoravhandlingen min denne sommeren. Jeg har kjent Pedro i mange år, og han har vært en av nøkkelinformantene mine. Han er et eget kasus i avhandlingen min, han har inspirert store deler av arbeidet og tenkingen min, og jeg kommer til å dedikere avhandlingen til ham. Han er både et veldig interessant kasus og et utrolig fascinerende og inspirerende menneske. Vi har en personlig relasjon som er bygget opp over mange år, og uten denne relasjonen ville det være umulig for meg å forske på det jeg gjør. Jeg benytter egentlig etnografisk metode i arbeidet, men fordi dette ikke er helt anerkjent innenfor mitt fagfelt, så strukturerer jeg metoden som en kvalitativ kasusstudie og lager protokoller og en systematisk tilnærming for meg selv i arbeidet. Jeg vil jo at arbeidet skal tas på alvor, at innholdet ikke skal avfeies fordi metoden ikke er rigorøs nok. Og samtidig kjenner jeg et voksende ubehag hver gang jeg forholder meg til Pedro som en informant, og ikke som det mennesket jeg kjenner. Denne kvelden topper ubehaget seg i et kaos av ulike roller, makt og privilegier, følelser, genuin interesse for Pedros ve og vel, interesse for å utforske og forstå relasjonen mellom oss bedre, og tanker om hva det vil si å være en forsker. Jeg må skjerpe meg, tenker jeg der jeg sitter. Kan ikke sitte her og la følelsene ta overhånd – jeg får gå tilbake til protokollen min og sikre at jeg følger den.

Ifølge protokollen kan jeg ikke betale Pedro eller gi ham noen fordeler av å være min informant. Han skal gjøre dette fordi han selv er interessert i å bidra til forskningen. Han bidrar med glede, og han viser interesse for arbeidet mitt. Men poenget og resultatet av forskningen blir veldig abstrakt – han vil gjerne hjelpe meg, for han ser hvor viktig dette er for meg. Og han vil gjerne dele sin historie, han holder selv på å skrive en bok om den, sier han. Det er ikke viktig for ham å bli anonymisert, og han forstår ikke mitt fokus og mine forsikringer om at jeg gjør alt jeg kan for å ivareta hans personvern og anonymitet. Jeg kjenner på ubalanse i relasjonen mellom oss. Jeg er enormt privilegert i forhold til Pedro, det finnes en klar maktubalanse mellom oss, og allikevel er jeg den som tar, han er den som gir.

Jeg kjenner på et stort ubehag i rollen som forsker som skal innhente data tilsynelatende så nøytralt og objektivt som mulig fra informanter. Jeg som forsker skal ikke ta plass i forskningen. Og uansett hvor mye jeg prøver, så klarer jeg ikke å leve opp til dette. Selvfølgelig er jeg til stede i forskningen. Helt fra valget av tematikk, hypoteser, valg av informanter. Hvordan jeg forholder meg til informantene, hvor mye de stoler på meg. Jeg ser tilbake på forskningsprosjektet og ser bare meg, meg, meg over det hele. Men jeg må skrive det innenfor gitte rammer. Jeg vil jo at komiteen skal godkjenne avhandlingen, så jeg kan bli doktor.

Ubehaget bare vokser og vokser, og etter at avhandlingen er godkjent, vil jeg bare grave den ned. Venner og kollegaer spør om å få lese den, og jeg prøver å komme meg unna. Jeg legger den i en skuff, klapper sammen laptopen jeg har skrevet den på, og legger den også i skuffen. For jeg har oppdaget noe viktig i løpet av arbeidet med avhandlingen. Jeg har oppdaget at jeg ikke vil fortsette i dette akademiske sporet. Jeg vil jobbe med mennesker. Jeg tenker tilbake på alle de fantastiske øyeblikkene der jeg møtte mennesker, hvor jeg fikk ta del i deres livsverden, hvor jeg fikk oppleve, føle, lukte, høre, kjenne. Og kontrasten til alle timene jeg har sittet foran denne laptopen og forsøkt å presse alt dette inn i et sterilt og logisk format, få alle disse erfaringene til å passe inn i teoretiske modeller, med et voksende ubehag om å ikke lykkes i dette, og å heller egentlig ikke ønske det.

Gestaltterapistudenten i Oslo

Kort tid etter at jeg hadde disputert, begynte jeg som klient i gestaltterapi og startet på studiet i gestaltterapi. Det ga et utløp for å jobbe med mennesker, selv om jeg fortsatt ikke helt så koblingen eller visste hvilken retning dette ville ta. I arbeidet med den avsluttende eksamensoppgaven på studiet i gestaltterapi, dukker noe av ubehaget fra forskningen i forbindelse med doktorgraden min opp igjen, om enn på litt andre måter. Jeg blir opptatt av min doble rolle som terapeut og forsker – og spesielt opptatt av at klienten er det viktigste, ikke informantrollen hun samtidig har.

Anonymisering gir meg også ubehag og jeg tenker det ligger en viktig avveiing der. På den ene siden bør kasus være så ærlig og ekte som mulig for å kunne si noe om et fenomen som er av samfunnsinteresse. På den andre siden gjør ærlighet og ekthet reell anonymisering vanskelig. Hvilke detaljer om informanten er så viktige og relevante at de ikke kan endres uten at verdien av forskningen reduseres? Og hvilke detaljer kan kompromittere informantens anonymitet? Hvilke sider av seg selv er informanten komfortabel med å eksponere? Og i hvilken grad kan informanten og forskeren ane potensielle konsekvenser av denne eksponeringen på forhånd? Disse mer abstrakte refleksjonene kombineres med den levde virkeligheten av å sitte i terapirommet med klienten/informanten. Det blir viktig for meg at min faglige nysgjerrighet på fenomener som oppstår mellom oss og mitt forskerblikk på hva som kan være av samfunnsinteresse, ikke skal gå på bekostning av henne. Hun er klient i terapi, ikke et forskningsobjekt. Hun er et mål i seg selv og ikke et middel.

Jeg blir igjen oppmerksom på at jeg ser meg, meg, meg i oppgaven min. Og i dette forskningsprosjektet har jeg ikke bare lov til å ta plass, men jeg må ta plass som forsker og som terapeut. Jeg blir inspirert av dette, og samtidig lurer jeg på hvor grensen går for hvor mye jeg også kan være til stede i forskningen som person. Kan jeg virkelig representere klienten min på en god måte? Kan jeg si noe om henne? Jeg har brukt timevis på refleksjoner over min egen bakgrunn, hva jeg bringer inn i feltet i møte med min klient/informant, hvordan jeg tenker at jeg påvirker feltet, og hvordan jeg påvirker maktbalansen. Jeg har skrevet sidevis med beskrivelser av meg selv og min bakgrunn, og jeg har klippet ut og slettet det igjen. For sannheten er at jeg jo ofte ikke vet akkurat hvilke deler av meg, hvilke erfaringer, hvilken bakgrunn som påvirker feltet akkurat nå, eller hvordan det påvirker. Som Kolmannskog (2022) beskriver, kan jeg bli oppmerksom på at nå skjer det «noe» her, men jeg kan ikke helt forstå akkurat hva det er eller akkurat hvordan jeg påvirker.

Ved å bruke meg selv som både forsker og informant har jeg større tilgang til informasjon om fenomenene. Alt jeg skriver kommer ut som meg, meg, meg. Sitter jeg her og er helt oppslukt av meg selv, beskuer min egen navle og skriver noe i verste fall narsissistisk og i beste fall selvoverveiende? Er det egentlig noen som har noen interesse av å lese om meg? Sånn lar jeg tankene spinne en stund, før jeg trekker pusten og ser ut av vinduet. Og samtidig så er det er jo jeg som har lært. Det er jeg som skal skrive eksamensoppgave, tenker jeg. Mitt perspektiv og min erfaring er interessant i denne konteksten. Og disse er tilgjengelige.

Jeg reflekterer mye rundt hva jeg kan bruke av arbeidet med min klient. Hvilke deler av vårt arbeid er både faglig relevant, og samtidig ikke for sensitivt og eksponerende for henne? Hvilke beskrivelser av detaljer i vårt arbeid vil kunne svekke anonymiteten hennes? Hvor mange detaljer om henne, hennes liv og hennes historie er nødvendige for forståelsen av kasuset? Jeg blir forsiktig, og jeg reflekterer rundt verdien av detaljerte beskrivelser av fenomener, samtidig som klientens prosess må komme før hensynet til forskningsresultater.

Jeg velger å dele hele oppgaven min med henne, fordi jeg vurderer at vår terapeutiske relasjon er trygg nok, og jeg vurderer det dithen at hun ikke bare vil tåle å lese mine refleksjoner, men at hun også kan ha interesse av det og at det kan bidra positivt i hennes prosess. Og dette viser seg å stemme godt. Jeg deler et relativt ferdigstilt utkast til hele oppgaven med henne et par dager før en avtalt terapitime. Hun har lest utkastet før hun kommer til timen, og dette blir utgangspunktet for timen vår. Med utgangspunkt i opplevelsen hennes av å lese min forskning på vår relasjon og hennes prosess, endrer kvaliteten i kontakten seg mellom oss, og terapisituasjonen endrer seg. Jeg erfarer at vi utforsker relasjonen og situasjonen mellom oss på en helt annen måte enn vi tidligere har gjort. Noe av dette tenker jeg handler om at jeg har vist meg frem tydelig for henne gjennom oppgaven. Og dette sier hun at hun setter pris på, og jeg opplever hvordan det påvirker den terapeutiske relasjonen og driver prosessen videre.

Bråkmakeren som vipper på stolen

I arbeidet med denne artikkelen kjenner jeg på interessen min for det som ligger i skyggene. For det som faller utenfor normene, det tabubelagte, det som ikke passer inn. Jeg anerkjenner meg selv som bråkmaker. Og jeg ser at jeg liker å utfordre. Jeg kjenner det kribler av interesse og fascinasjon i hele kroppen når jeg fordyper meg i alt det spennende jeg finner utenfor rammene. Jeg kjenner at jeg selv liker å utfordre samfunnet med å vise frem disse sidene av meg selv. Jeg liker til en viss grad å sjokkere. Og samtidig kjenner jeg et stort ubehag når jeg eksponerer disse sidene av meg selv.

Jeg opplever en sterk polarisering mellom å holde tilbake og komme frem – retrofleksjon og deling. Og jeg opplever meg selv som vaklende – fra å ha holdt mye tilbake og levd innenfor rammene, samtidig som jeg projiserte mine drømmer og fantasier på bråkmakerne der ute. Til å stå frem som bråkmaker selv, i noen kontekster som jeg oppfatter som trygge. Og selv i disse kontekstene kan jeg oppleve det som veldig skummelt å komme frem, å vise frem kroker og kriker av meg selv. Det er sårbart. Og det blir fort karikert når jeg i polariseringen svinger fra sterk tilbakeholdenhet til eksponering. Disse polene har ennå ikke funnet sin syntese i meg – og jeg kjenner mye på ubehaget ved å stå i dette. Formen på hvordan det deles vil være avgjørende for hvor godt jeg klarer å stå i det.

Når jeg selv kjenner et ubehag ved å dele sider av meg selv i forskningsøyemed, så tenker jeg at jeg bør være ekstra varsom med å eksponere klienter. Og når jeg kjenner dette ubehaget, forteller ikke det meg da også om noe som kan være viktig? Kan jeg som terapeut gå foran som et eksempel? Og hvilken legitimitet har jeg i å vise frem sider av en klient, hvis jeg ikke kjenner disse sidene selv? Hvordan kan jeg belyse noe som jeg ikke har erfaring med selv?

Nedsiden er at jeg ikke kan anonymiseres på samme måte som en klient kan. Jeg kommer ikke unna å bli en frontfigur for et tema som kan vekke en rekke ulike reaksjoner fra lesere og publikum. Jeg har kjent på dette flere ganger – og følt meg utrolig utfordret av å la pendelen svinge fra tilbakeholdenhet til å buse ut med en hittil ukjent side av meg selv, for så å stå blottstilt og sårbar for reaksjoner. Skammen som har holdt meg tilbake, skyller over meg som en enorm bølge i disse øyeblikkene, og i timer, dager og noen ganger uker og måneder i etterkant. Dette har en pris. Å vise meg frem koster.

Men jeg kan også bidra til å belyse, endre maktstrukturer og møte klienter og informanter mer autentisk og i en jeg–du-relasjon. Jeg kan selv bidra til å utjevne maktubalansen mellom meg som terapeut og forsker og klienten/informanten ved å gjøre meg selv til informant. Kanskje jeg også kan bli tålt, selv om jeg kjenner en sterk frykt for å ikke bli det og for å bli utstøtt. Jeg tenker det ligger aktivisme i det, og en motivasjon om å gi mening til noe større enn meg selv – å skape møter som åpner oss som samfunn. Jeg har også et ønske om å bli sett som individ – som et komplekst, mangefasettert og sammensatt menneske. Til og med et komplisert menneske, som er i prosess formes i relasjon og som ikke er «ferdig».

Avslutning

I denne artikkelen har jeg utforsket autoetnografi som vitenskapsteoretisk og metodologisk tilnærming til forskning på gestaltterapi og som tilnærming til livet. Arbeidet med å skrive denne artikkelen har startet mange prosesser i meg. Jeg har til tider vært helt oppslukt av temaet og har sittet dypt konsentrert over lange perioder. Jeg har boblet over av kreativitet og har hatt det veldig gøy. Og samtidig har jeg i løpet av denne prosessen også følt dyp frykt og oppdaget dype lag av skam. Jeg har oppdaget at jeg har lyst til å forske og skrive mer autoetnografisk. Og samtidig har jeg oppdaget hvor mye frykt det vekker i meg.

I denne prosessen er jeg redd for at jeg skal gå på trynet. Jeg har stått lenge og vippet, mellom det trygge, vante i å holde tilbake, og det ukjente, nye ved å komme frem. Og plutselig dukket det opp en tanke i meg: det er noe deilig i å gå på trynet. I det øyeblikket jeg innser at jeg har gått på trynet, jeg kjenner smellet mot bakken, jeg kjenner den harde bakken skrape mot skjør hud, jeg kjenner huden revne, og noe varmt, mykt, og vått i møte med det harde, kalde, tørre. I det øyeblikket jeg innser at kollisjonen med bakken er et faktum, i det pusten blir slått ut av meg – så er jeg i et øyeblikk av ren opplevelse, det rent sanselige, uten tanker, uten vurderinger. I det sjokket er over, og adrenalinet gradvis byttes ut med en voksende smerte, så kan jeg også kjenne en slags glede – både over at jeg fortsatt lever, og over at jeg får oppleve. Og sånn kan jeg også tenke på det å skrive mer autoetnografisk. Jeg kan tenke på og grue meg for mulige reaksjoner. Og i denne prosessen kan jeg oppleve økt sanselig varhet. Jeg kan føle meg virkelig levende. Mange ideer om hva jeg kan skrive om, vokser frem i meg. Jeg kjenner både gleden og frihetsfølelsen i å dele dette med verden og samtidig den paralyserende, kvalmende frykten for å gjøre det. Jeg har brukt månedsvis på å ferdigstille denne artikkelen fordi det koster mye å skrive som meg, ikke bare som forsker. Jeg vipper på stolen. Fremover – skal jeg sende den til publisering? Bakover – skal jeg si at jeg ikke blir ferdig? Fremover – jeg tror dette er viktig. Bakover – kanskje det bare er noe egosentrisk dritt. Ok. Nå trykker jeg send. Holder pusten, gjemmer ansiktet bak hendene mine. Og begynner å tenke på min neste tekst.

Bibliografi:

Adams, T. E., Jones, S. H. & Ellis, C. (2015). Autoethnography. Oxford: Oxford University Press.

Baarts, C. (2012). Autoetnografi. I Brinkmann, S. & Tangaard, L. (red.) Kvalitative metoder: Empiri og teoriutvikling. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Barkham, M., Hardy, G. E., & Mellor-Clark, J. (Eds.) (2010). Developing and delivering practice-based evidence. A guide for the psychological therapies. New York: Wiley-Blackwell.

Bochner, A. P., & Ellis, C. (2016). Evocative Autoethnography: Writing Lives and Telling Stories. London: Routledge.

Bochner, A. P. (2020). Autoethnography as a way of life: Listening to tinnitus teach. Journal of Autoethnography. 1(1). 81-92.

Castonguay, L. G., & Hill, C. E (2017). How and why are some therapists better than others? Understanding therapist effects. American Psychological Association.

Chew-Helbing, N. (2022). Writing evocative case studies: applying autoethnography as a research methodology for the psychotherapist. British Gestalt Journal 31(1). 35-42.

Duncan, B. L, Miller, S. D., Wampold, B. E., & Hubble, M. A (2009). The heart & soul of change. Delivering what works in therapy. American Psychological Association.

Finlay, L. (2009). Debating phenomenological research methods. Phenomenology & practice. 3(1). 6–25.

Finlay, L. (2011). Phenomenology for therapists. researching the lived world. Wiley-Blackwell.

Finlay, L. (2012). Unfolding the phenomenological research process: Iterative stages of “seeing afresh”. Journal of Humanistic Psychology. 53(2) 172-201.

Grant, A. (2014). Troubling “lived experience”: A post-structural critique of mental health qualitative research assumptions. Journal of Psychiatric and Mental Health Nursing, 21(6). 544-549.

Grant, A. (2020). Autoethnography. I Arranda, K. (red.) Critical qualitative health research: Exploring philosophies, politics and practices. London: Routledge.

Karlsson, B., Klevan, T., Soggiu, A-B., Sælør, K. T. & Villje, L. (2021). Hva er autoetnografi? Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Kolmannskog, V. (2015). Den tomme stolen – fortellinger fra gestaltterapi. Oslo: Flux.

Kolmannskog, V. (2019). «Vi blir bedre håndverkere»: En studie av den akademiske studentoppgaven ved Norsk Gestaltinstitutt Høyskole. Norsk Gestalttidsskrift, XVI(1), 31—54.

Kolmannskog, V. (2022). Taking (white) space. Reflections from a queer-of-colour Gestalt therapy trainer. British Gestalt Journal 31(1).

Lofthus, A-M. (2020). “Dette er det vanskeligste av alt: Å være seg sjøl – og synes at det duger» En autoetnografisk artikkel om avvisning i akademia. Uniped, 43(3), 175-186.

McLeod, J. (2011). Qualitative research in counselling and psychotherapy (2nd ed.) Thousand Oaks: Sage Publications.

Merleau-Ponty, M. (1945/1958). Phenomenology of perception. London: Routledge Classics.

Perls, F., Hefferline, R. F. & Goodman, P. (1951).Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality. London: Souvenir Press.

Polster, E. & Polster. M. (1973). Gestalt Therapy Integrated: Contours of Theory and Practice. New York: Random House.

Robine, J. M. (Ed.) (2016). Self. A polophony of contemporary Gestalt therapists. L’éxprimerie.

Short, N. P., Turner, L. & Grant, A. (2013). Contemporary British autoethnography. London: Springer.

Skottun, G. & Krüger, Å. (2017). Gestaltterapi. Lærebok i teori og praksis. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Visnes, V. (2022). Gestalt Model of Domains in Couple’s Work: A Qualitative, Theory-Building Case Study. Middlesex University and Metanoia Institute. (PDF) Gestalt Model of Domains in Couple’s Work (researchgate.net)

Wampold, B. E, & Imel, Z. E. (2015). The great psychotherapy debate. (2nd ed.) London: Routledge.

Wampold, B. E., Baldwin, S. A., Holtforth, M. G., & Imel, Z. E. (2017). What Characterises Effective Therapists? (Castonguay, L. G. & Hill, C. E. Eds.) How and Why are Some Therapists Better Than Others?: Understanding Therapist Effects, s. 37-53.