Et essay om essayets funksjon og rolle
Av Ann-Grete Dybvik Akre
Mange har sikkert erfart at det å skrive kan være god egenterapi i hverdagslivet. Jeg har selv benyttet meg av det opp gjennom hele livet. Som barn noterte jeg i dagboken min. I tenårene produserte jeg dikt når noe var vanskelig eller trist. Jeg skrev også brev for å få ut min frustrasjon og klarne tankene. Brev som aldri ble sendt. Det hjalp å skrive.
Som godt voksen kvinne, ønsket jeg å gjøre noe for å realisere en drøm. Jeg startet på fagforfatterstudiet. Jeg erfarte at sjangeren essayskriving fasinerte meg. Ordet essay betyr «forsøk». Jeg dro kjensel på skriving som en reise. I essayet fristet det meg å skulle få vandre sammen med tankene. Kunne få undre meg mens jeg formulerte setninger. La ordene få leve sitt eget liv. Og gjennom prosessen tilegne meg ny kunnskap og innsikt.
Opplevelse av mestring og mening
Undringen min starter allerede i løpet av undervisningen og lesingen om essay. Jeg synes å oppdage mange fellestrekk mellom skriving av essay og terapi. Gjennom tidligere jobber som psykiatrisk sykepleier, terapeut og livsstyrketrener, har jeg ofte invitert pasienter til å skrive. Det er anerkjent innen psykiatriske fagmiljøer å bruke ulike skriftlige metoder som terapeutisk virkemiddel. Som underviser i høgskole har jeg tilsvarende forsøkt å motivere studenter til å anvende skriving for å organisere tankene, reflektere og på den måten utvide sitt kunnskapsgrunnlag og sin forståelse. Refleksjonsnotat er et mye brukt arbeidskrav i humanistiske fag og ikke uten grunn. Skriving hjelper mennesker til å gjøre oppdagelser, få oversikt, organisere og forstå. Det er en prosessuell tilnærming, med målsetting å gi den enkelte forståelse og opplevelse av mestring og mening.
I forelesning i fagforfatterstudiet benevnte Maria Alnæs essayet som «en spasertur med tanker». Hun brukte metaforen: «Det må koke i gryta». Magne Lindholm utfylte hennes utsagn med at det handler om «å putte seg selv opp i gryta». Det krever åpenhet, nysgjerrighet, dveling, tid og mulighet for tilbaketrekning. Å skrive essay handler om prosessualitet, om undring og om dialog.
Essayisten ønsker å vekke og utvikle noen tanker, og gjennom denne prosessen å finne ny innsikt. Motivasjonen er gjerne å finne ut noe som er viktig. Et ønske om å oppdage noe og finne ny mening.
Essayistens far, Michel de Montaigne, levde på 1500-tallet. Han gav ut tre bøker med essaysamlinger. Han brukte mange år av sitt liv på skrivingen (Bech-Karlsen, 2003, Liisberg, 2011). Mon tro om målet hans var å få dypere innsikt og mening? Ifølge den israelsk-amerikanske sosiologen og forskeren Aron Antonovsky er nettopp meningsfullhet en av de viktigste faktorene for at mennesker skal klare å beholde helse. Hans tre helsefremmende faktorer er vel anerkjent innen helsefaglige miljøer. Faktorene benevner han som begripelighet, håndterbarhet og meningsfullhet (Antonovsky, 2000, norsk oversettelse). Jeg undrer meg over om essayskriving kan være en metode for å gjøre verden mer begripelig og meningsfull og dermed også lettere håndterbar. Kanskje var dette bakgrunnen for at Montaigne søkte til tårnet sitt for å skrive (Liisberg, 2011).
Steg for steg mot egen erkjennelse
Jeg får assosiasjoner til et annet fagområde. Gestaltveiledning er en skoleretning innenfor veiledning og samtalens psykologi. Den har som mål å bidra til at mennesker opplever personlig utvikling. Den skal stimulere personer til å finne egne svar og løsninger. Gestaltveiledning har sitt utgangspunkt i den sokratiske erkjennelsesmetode og dialog. Dialog betyr «gjennom ordene» (Dyrkorn & Dyrkorn, 2010, s.18). Sokrates (470 f. Kr.) mente at gjennom ordene skal en person hjelpes til å finne egne svar. Han ville stille spørsmål som kunne vende oppmerksomheten hos den han samtalte med i en bestemt retning, som var viktig for vedkommende å oppdage. Det kreves gode forløsende spørsmål. Videre å stille spørsmål basert på de foregående svar. På den måten bringes personen steg for steg fram mot egen erkjennelse. Han lærer gjennom å oppdage (Dyrkorn & Dyrkorn, 2010.
Essayisten bruker dialog som metode. Han undrer seg sammen med leseren. Han nyttiggjør seg gjerne av sokratisk spørrestil. Og han er som en askeladd. Han tar med seg alt han kan bruke underveis. Og undres. Men hva vil det egentlig si å undres? Og hva er undringens hensikt? Pedagogen Nils Magnar Grendstad (1930–93) sier at «å undres er å være åpent spørrende. Nei, ikke spørrende – undrende» (Grendstad, 1986, s. 164). Han forklarer at det ligger ofte ingen klare spørsmål i et utsagn om undring. Vedkommende bare undres. Og siden den som undres ofte ikke har stilt et eneste konkret spørsmål, gis det ofte heller ikke konkrete svar. Å undres er fullstendig uforpliktende, sier Grendstad. Den som undres aksepterer forklaringer og løsninger, men gir også åpning for at det kan være noe mer. Eller det kan være en annen måte å se tingene, problemet, forholdet på. Eller hva hvis…? (Grendstad, 1986)
Essayet fikk sin glanstid i renessansen. En tid preget av at man ikke lenger søkte svar hos Gud, men hos seg selv. Tiden bærer preg av humanistisk tankegang og en tilbakevending til kildene, dvs. til antikkens kultur. Selve kjernen for renessansetankegangen var den nye oppmerksomheten som ble rettet mot individet selv. Svaret skulle finnes i selve mennesket. Mennesket har rett til og ansvar for å forme og gi mening til sitt eget liv. Humanismen fremholder verdien av undring. Retningen anser at pålitelig kunnskap blir til gjennom en prosess av observasjon, evaluering og revisjon.
Renessanselitteraturen knyttes til den sterke oppblomstring på alle felter innenfor kulturlivet i Europa på 1400- og 1500-tallet, først og fremst i Italia. Interessen for enkeltmennesket gav seg utslag i en rekke biografier og erindringer (f.eks. Machiavellis skrifter). Andre bøker fra den tiden vitner om nye holdninger på mange områder. Flere litterære sjangere ble endret eller fornyet under renessansen. Ren poesi ispedd burleske innslag. Blandingsformer mellom lyrikk og prosa. Og en sterk individualisme. Slik kjennetegnes mye av renessansens litteratur. Tidsepokens spor har hatt avgjørende betydning for utviklingen av den europeiske litteraturen (Montaigne, 2013; Bech-Karlsen, 2003).
Den humanistisk tankegang
Både essayet og gestaltveiledningen har sitt utspring i renessansen og den humanistiske tankegang. De benytter seg av dialog. Fokus er på å lære og få økt innsikt gjennom å oppdage. Målet er ny erkjennelse og mening gjennom en prosessuell tilnærming til det man undres over (Dyrkorn & Dyrkorn, 2010; Bech-Karlsen, 2003; Liisberg, 2011). Ut fra Antonovskys teori kan prosessen bidra til økt helse.
Det er da nærliggende å se nærmere på begrepet terapi. Terapi er i dagligtale brukt om aktiv handling for å løse et problem hos seg selv eller andre. Begrepet brukes som regel om helsehjelp utøvd av en terapeut overfor en pasient eller pasientgruppe. Terapeuten benytter metoder eller prosedyrer som krever skolering. De ulike retningene av terapi innehar sine egne spesifikke samlinger av terapeutiske grep og teknikker.
Renessansens holdning viser seg i flere terapeutiske retninger, blant annet gestaltterapien, som er en videreutvikling av veiledningsformen. Gestaltterapien er en opplevelsesorientert psykoterapi. Det er ikke terapeuten som skal gi pasienten råd eller svar. Terapeuten er et middel for gjennom dialog å bidra til at pasienten finner svaret i seg selv. Undring og spørsmål skal bidra til utforsking, oppdagelser og endring. På den måten hjelpes pasienten til forståelse, mestring og meningsfullhet. Fritz Perl regnes som grunnleggeren for gestaltterapien. Han vektlegger at for å bli et modent menneske, er det nødvendig å lære om og å oppdage seg selv. Hvilket forhold står jeg i til andre mennesker og til verden omkring meg? Det innebærer også å oppdage meningen med det jeg gjør (Dyrkorn & Dyrkorn, 2010; Grendstad, 1986; Bech-Karlsen, 2003).
Gestalt-tankegangen bygger på prinsippet «Å lære er å oppdage». Og det er fokus på«likeverdighet». Prinsipper som utviklet seg videre fra renessansen og til opplysningstiden. Den franske filosofen og forfatteren Jean-Jacques Rousseau (1712–78) argumenterte i sitt hovedverk Émile ou de l’éducation (1762), for en ny oppdragelse. Barnet skal ha rett til å lære tingene og verden å kjenne gjennom egen aktivitet, sa Rousseau. Han introduserte begrepet «å lære er å oppdage»(Grendstad, 1986, s. 23).
Etter hvert som jeg leter i litteraturen, oppdager jeg stadig flere tilknytningspunkter mellom essayistikken og gestaltterapien. Jeg får lyst til å se nærmere på hvordan andre teoretikere har omtalt essay. Kan jeg finne ytterligere holdepunkter for min sammenligning?
Essay som metode
Litteraturviteren Arild Linneberg betegner essay som en metode (Bech-Karlsen, 2003). Og han viser til at metoden er et forsøk på å framtvinge sannheten gjennom dialog. Komposisjonen er viktig. Her gjelder det å ha en plan. Forfatteren må vite i hvilken retning han vil lede leseren. Han kan ta utgangspunkt i forhold som setter tankene i sving. Og leseren blir invitert til å utforske emnet sammen med forfatteren. Essayet passer med andre ord for den som liker å leke med språket, invitere til undring og tankeflukt og samtidig skrive poengterte, personlige fremstillinger. Professor i litteraturvitenskap Erling Aadland viser til at essayisten må ha teft for avstikkere. Han mener at underveis er essayet nærmest uten mål og mening. Som en samtale. Han knytter det opp til prosessualiteten og den åpne holdningen. (Grepstad et al, 1982). Professor i lesevitenskap Bjørn Nic. Kvalsvik omtaler essay som den «skriftforma klokskapen». I boken «Sjangeroppbrudd» sier han det slik: «Den livsrøynde og boklærde skrivaren deler med andre dei refleksjonane han har gjort seg» (Michelsen, 1993, s. 121).
Er da essayskrivning målrettet eller ikke? Er den som skriver klok og lærd eller er det selve prosessen som fører til økt innsikt og kunnskap? Hvordan ivaretas likeverdigheten? Og hvor kommer undringen inn, dersom man skriver målrettet? Som innen de fleste fagområder, ser det ut til å være flere meninger enn fasitløsninger.
Jo Bech-Karlsens viser i sin bok Gode fagtekster (2003), til at i essay er handlingen selve fortellingens kjerne. Hendelsen kan være nokså triviell, men det finnes likevel noe som kan brukes til å stille spørsmål. Emnet angår noen. Og der må være et vendepunkt. «Noe må settes i bevegelse». Vendepunktet utnyttes til å gi fortellingen dynamikk og fremdrift. Noe avgjørende skjer for utfallet av historien. Bech-Karlsen kaller det for fortellingens «omdreiningspunkt» (2003, s. 91–96). Han tar for seg tre omdreiningspunkter; handlingskonflikten, dilemmaet og relasjonen. Handlingens konflikt kommer bedre til syne når man dramatiserer. Vi må tolke og analysere oss fram til dens mening. Selve dilemmaet er en situasjon der du må gjøre et vanskelig valg. Ofte er valget knyttet til verdier. Refleksjon gjennom skriving er en god måte for å undersøke et dilemma. Refleksjonen blir påvirket av relasjonen man har til handlingsalternativene. Bech-Karlsen påpeker at det neppe er overtalelse til et bestemt standpunkt, men en gjensidig lydhørhet som gjør at en dialog kan utvikle seg på en stimulerende måte for alle parter. Lydhørheten bidrar til vendepunktet, som igjen bidrar til handling. Essayet handler om bevegelsen fra standardoppskrift til erfaringsprosess (Bech-Karlsen, 2003).
Bech-Karlsens beskrivelser kan knytte essayskrivning til gestalttankegangen. Når en person kommer til veiledning eller terapi, kommer vedkommende med en problemstilling som angår vedkommende eller omgivelsene. Hensikten med veiledningen eller terapien er å finne avgjørende vendepunkt. Dialogen skal bære preg av gjensidighet og lydhørhet, for på den måten å virke motiverende og stimulerende. Oppdagelsene og vendepunktet skal føre til handling. Ofte kan dette representere et vanskelig valg knyttet til verdier og hvilket forhold pasienten har til problemet. Felles undringer og refleksjoner kan lette valget. Og ikke minst vil en god og likeverdig relasjon til veileder eller terapeut bidra til at personen klarer å gjennomføre handlingen (Bech-Karlsen, 2003).
Essayskriving – en for for egenterapi?
Men er det da sånn at essayskriving er en form for egenterapi? Hva er det som skiller veiledning fra terapi? Og hva er forskjellen på essayskrivning og terapi?
Spesialist i organisasjonspsykologi Reidulv Dyrkorn skriver at veiledning og terapi har i stor grad samme tilnærmingsmåte (Dyrkorn & Dyrkorn, 2010). Veiledningen kan fungere terapeutisk. Men veiledning knytter seg oftest til spørsmål og problemer knyttet til arbeid, karriere og dagligliv. Den er spesifikk, målrettet, tidsbegrenset og kontraktsfestet. Veiledning bidrar til økt selvforståelse og innsikt i hvordan man fungerer i forhold til andre. Jo mer veiledningen dreies i retning av personlig utvikling, jo mer nærmer den seg terapeutiske metoder og teknikker. Og når man kommer inn på diagnoser og psykopatologi snakker man ikke lenger om veiledning, men om terapi, behandling av psykiske og fysiske plager. Hjelpebehovet kan da være mer langvarig, omfattende og dyptgående. Og personen det gjelder har mindre ressurser til å støtte seg selv i prosessen (Dyrkorn & Dyrkorn, 2010).
Det er heller ikke slik at alle prosesser som settes i gang av skriving, er gunstige. Gjennom mitt yrke har jeg kunnskap om at ved å avdekke, kan jeg også bidra til å fjerne en persons forsvar. Dersom jeg ikke vet hva jeg driver med og hvordan ivareta personen videre, kan det få alvorlige konsekvenser. Personen kan få angstlidelse, depresjon eller til og med bli psykotisk. I verste fall kan det føre til selvmord. Ibsen viser i flere av sine drama hvordan selve prosessen til ny innsikt kan føre til rotløshet og identitetskrise. Hans skikkelser illustrerer hvor destruktivt det kan virke dersom man tar livsløgnen fra et menneske. Det kan få dramatiske konsekvenser.
Ut fra Dyrkorn sin beskrivelse, erfarer jeg at det er vesentlige forskjeller på essayskriving og terapi. Riktig nok kan essayskriving bidra til økt forståelse og innsikt, og kanskje også økt selvforståelse. Det kan føre til personlig utvikling og bedre håndtering av problemstillinger i livet. Men dersom en person virkelig sliter psykisk, har vedkommende vanligvis større hjelpebehov. Å skrive essay kan ikke sies å være det samme som terapi. Men en skribent, med en relativt stabil psykisk helse, kan trolig oppleve terapeutisk effekt av å skrive essay. Ikke minst kan det sees på som en form for egenveiledning.
Både essayet og nevnte terapiform bidrar til oppdagelse og erfaringslæring. De har til felles at det er nødvendig med dialog. Grendstad skriver at «Et individ, en gruppe, en klasse, en organisasjon, et samfunn bare kan vokse og utvikle seg i et åpent samspill med sine omgivelser, et samspill preget av gjensidig påvirkning og gjensidig avhengighet.» (Grendstad, 1986, s. 236). Men denne dialogen handler ikke kun om samspill mellom et individ og deres omgivelser. Like storbetydning har samspillet mellom de ulike prosessene i individet selv, et intrapersonlig samspill.
Essayisten ønsker å oppdage noe og finne en ny mening. Kunnskapen og innsikten vedkommende ønsker å tilegne seg, angår personen selv. Det omhandler noe som er viktig i livet. På den måten vil personen selv oppdage meningen. Essayisten bruker seg selv som redskap i prosessen. Og essayet har derfor et tydelig «jeg». Å bevisst bruke «jeg-formen» bidrar til å styrke identitetsfølelsen og selvstendighetsfølelsen. En får bedre kontakt med hva en selv står for. Egne standpunkter, holdninger og følelser blir klargjort.
Jeg er på veg til jobben. Til kontoret i det store huset med de høye vinduene. Mitt eget tårn. Snart kommer første pasient….
LITTERATUR:
Antonovsky, A. (2000). Helbredets mysterium. Hans Reitzels forlag. København.
Bech-Karlsen, J. (2003). Gode fagtekster. Essayskriving for begynnere. Universitetsforlaget. Oslo.
Dyrkorn, R & R (2010). Innføring i gestaltveiledning. Universitetsforlaget. Oslo.
Grendstad, N.M. (1986). Å lære er å oppdage. Didakta Norsk Forlag AS. Oslo.
Grepstad, O., Haas, G., Hersvik, E., Johnaanesen, G., Kvalsvik, B., Orseth, D., Severud, J., Sletten, S., Sælensminde, S., Time, S., Aadland, E. (1982). Essayet i Norge. Det Norske Samlaget. Oslo.
Michelsen, P. A. (red) (1993). Sjangeroppbrudd – stilskriving og skriveopplæring i den videregående skolen. J. W. Cappelens forlag AS. Oslo.
Montaigne, M. de, (2004). Essays – første bok, Aschehoug & Co. Oslo.
Liisberg, M (2011). Psykologiske smuler. Fagbidrag/fagessay, Tidsskrift for norsk psykologforening. 48(3), s. 251–254. http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=136158&a=2