Myten om det normale
Traumer, sykdom og heling i en giftig kultur
Dr. Gabor Maté med Daniel Maté
Flux forlag, 2023
485 sider
Omtalt av Lena Ramberg-Risvold
Dr. Gabor Maté er et navn mange som interesserer seg for traumer, stress, avhengighet og barns utvikling nå kjenner godt. Maté er ungarsk-kanadisk lege født i 1944. Med bred og variert erfaring fra mangeårig praksis, har han en spesiell interesse for utviklingspsykologi og traumefeltet og de potensielt livslange påvirkningene oppvekst og familiesituasjon har på både fysisk og mental helse. Som han selv forklarer det: «Jeg har jobbet som lege i mer enn tretti år, med alt fra fødsler til palliativt omsorgsarbeid. Underveis har jeg sett en slående likhet mellom de individuelle, sosiale og emosjonelle sammenhengene livene våre utspiller seg i, og der helsa påvirkes og sykdom oppstår.» Han har publisert en rekke bøker og holder kurs og foredrag verden over. På denne utgivelsen har han med sønnen Daniel Maté, som er prisvinnende komponist og tekstforfatter. Gabor Maté presiserer i forordet til boka at utgivelsen er et samarbeid i ordets rette forstand, der Daniel har bidratt med «sitt spesielle blikk for stil, stemning, tydelig argumentasjon og tilgjengelighet. I tillegg har han bidratt med egne tanker.» Før jeg beskriver selve boka, vil jeg trekke frem og applaudere oversetter Camilla Jensen, som har gjort en beundringsverdig jobb. Språket flyter lett og godt, og gjennom lesingen merker jeg ikke at originalteksten er skrevet på et annet språk. Med et så omfattende bokmanus er det er ingen liten jobb hun har gjort.
Den fysiske boka har ligget fremme på stua noen uker nå, og er full av eselører og understrekinger. Dette er en av de mest sitatvennlige bøkene jeg har lest, og den største utfordringen med å skrive omtalen er uten tvil å avgrense både andelen sitater og min egen trang til å bade hele denne teksten i superlativer og jubelrop.
Systemet skaper lidelsen
I boka utfordrer Maté normalbegrepet og mener vi har blitt vant med så mye av det vi lider under at vi ikke stiller spørsmål ved det. Det vi derimot undrer oss over, er økningen i både fysisk og psykisk sykdom. Matés poeng er blant annet at «problemet» og forklaringen ikke ligger i den enkelte som lider, men i systemet som skaper lidelsen. «Jeg vil påstå at mye av det som går for å være normalt i vårt samfunn, verken er sunt eller normalt, og at å oppfylle det moderne samfunnets kriterier for normalitet på mange måter innebærer en tilpasning som er grunnleggende unormal for våre gitte behov.» Sykdom og lidelse er en normal konsekvens av unormale og unaturlige forhold, og det han kaller «vår kulturs forvridde idé om normalitet» hindrer oss fra å handle ut fra det vi allerede vet.
Mens Maté tidligere har tatt for seg ett tema per utgivelse, bruker forfatteren denne boka til å se på hvordan det moderne normalbegrepet preger oss gjennom ulike faser og områder av livet. Gjennom 33 kapitler er han blant annet innom hvordan livets aller første fase inne i mors kropp påvirker oss, og han skriver om avhengighet, sykdom, identitetsdannelse, oppvekst, foreldreskap, sosiopati og heling. Den røde tråden som syr det hele sammen, er hvordan normalbegrepet hele veien følger oss og blir noe systemet, samfunnet og den kollektive forståelsesrammen kan støtte seg på. Maté er krystallklar på at problemet er systemisk og ikke et resultat av dårlige valg på individnivå. «En måte å si dette på er at kronisk sykdom, både mental og fysisk, langt på vei er en funksjon av eller et kjennetegn på tingenes tilstand, ikke en svikt, det vil si en konsekvens av hvordan vi lever og ikke et mystisk avvik.»
Bringer inn ulike perspektiver
Gjennom tilgjengelig og underholdende skrivekunst evner han å formidle en medfølelse og omsorg for alle som lider under denne destruktive dynamikken. Maté peker ikke finger mot noen, og mantraet hans når det gjelder avhengighet,, «Spørsmålet er ikke hvorfor man blir avhengig, men hvor smerten kommer fra», skinner gjennom også i denne boka. Utfordringene han belyser og påstandene han kommer med får liv og trer frem fra sidene i boka når han bruker eksempler med pasienter og mennesker han har møtt i yrkeslivet sitt. I tillegg deler han fra sin egen oppvekst, fra rollen som far og ektemann. En annen styrke ved boka er forfatterens vilje til å inkludere andre fagpersoner, noe som bringer inn ulike perspektiver og belyser innholdet fra flere vinkler.
Maté trekker frem sammenstøtet mellom tilknytning og autentisitet som et svært vanlig og viktig dilemma, som har potensielt stor påvirkning og ofte skaper relasjonelle ringvirkninger videre i livet. Han snakker da om konflikten som kommer når man må velge mellom den livsnødvendige nærheten vi mennesker alltid søker i tilknytningen, og det å være tro mot seg selv. Ofte oppstår denne konflikten tidlig i livet, og overlevelsen vinner alltid over autentisiteten. Vi tilpasser oss omstendighetene vi vokser opp i, også om vi må ofre den vi er i prosessen for å passe inn. Blir vi ikke verdsatt som den vi er, vil mange søke den anerkjennelsen på andre måter. Her er det lett å se parallellene til gestaltteoriens kreative tilpasning.
«Jeg er som jeg er»
Lesere på jakt etter en bok med quick fix-løsninger vil nok bli frustrert i møte med Myten om det normale. Selv om jeg vet at det ikke finnes kjappe, enkle løsninger på disse utfordringene, vil jeg gjerne høre hvilken retning Maté mener jeg bør se i. Noen innspill og ideer dukker opp mens jeg leser meg gjennom boka, og i tillegg bruker Maté de siste ni kapitlene til å diskutere og løfte frem muligheten for heling. Heling er et begrep som kan vekke svært ulike assosiasjoner hos folk, og forfatteren definerer derfor umiddelbart hva han mener med det: «Når jeg snakker om heling, mener jeg rett og slett en naturlig bevegelse i helhetlig retning. […] Det er en retning, ikke et mål. En linje på et kart, ikke en prikk.» Videre lister han opp fire holdepunkter, fire kvaliteter han mener vi bør ønske velkommen (tilbake) i livet, som vi kan la vise vei. Dette er autentisitet, agens, sinne og aksept. Han forklarer og utdyper naturligvis dette videre, og i denne siste delen av boka kommer han også med spennende og velfunderte forslag til øvelser og tankeeksperimenter jeg tror vil være interessante for alle typer lesere. Selv om Maté ikke bruker faguttrykk fra gestaltteorien, forkynner han i det store og hele et budskap som er forenlig med faget vårt. Som en sentral del av innsatsen i retning av en ønsket endring, står selvmedfølelse og aksept for at «jeg er som jeg er». Jeg tar meg selv i å nikke fornøyd mens jeg leser og tenker at jaggu kan det arbeidet vi gestaltterapeuter gjør sammen med klientene våre, menneskemøtene vi har i terapirommet, bidra til å utfordre nettopp myten om det normale.
Kanskje kan jeg driste meg til å kle noe av kjernen av Matés bok i gestaltklær, og si at informasjonen vi trenger for å kunne velge en annen vei videre for menneskene, ligger i kvaliteten på kontakten, ikke i individet alene. Ved å løfte samfunnets søkende blikk etter hva som er feil eller galt bort fra enkeltmennesket og til felleskapet og de samfunnsmessige strukturene, kan vi forstå hva som mangler, hvilke behov som ikke blir møtt. Som Maté så presist formulerer det: «At samfunnslivet påvirker helse, er ingen ny oppdagelse, men å anerkjenne denne forbindelsen har aldri vært mer presserende.» Etter å ha lest og begynt å fordøye det omfattende innholdet i boken, er jeg ikke i tvil om at nettopp Myten om det normale er et suverent sted å starte for å få øynene opp for denne forbindelsen.